Ustødige dager 

Jeg blir revet mellom flink pike og syk pasient. Mellom hun som nettopp fullførte skoleåret med bare seksere, og hun som lever i et helvete styrt av vekt, mat (eller mangel på sådan) trening, kalorier og avføringsmidler av ymse slag. Jeg blir revet mellom framtidsdrømmer jeg trodde var totalt uoppnåelige, men som med gode karakterer plutselig er skummelt nær, og hun som er så sliten at hun helst vil gi opp. Jeg rives mellom jenta som var best i klassen i alt, og hun som føler hun ikke har noen som helst verdi som menneske. Jeg vil så mye og så lite. Klarer alt, men orker ingenting. På evig jakt etter en balanse jeg ikke lenger er sikker på om finnes. Det svinger, jeg tviholder meg fast, men hvor lenge holder det før jeg glipper? Som det er nå kan det ikke fortsette. Dette er ikke et liv, dette er ikke noe man kan holde ut. Jeg visste ikke mye om spiseforstyrrelser sist sommer. Vel, litt visste jeg jo, jeg har vært faretruende nære utallige ganger, men ikke havnet i det helvete jeg befinner meg i nå. Et helvete hvor tanken på mat styrer det meste. Et ensomt helvete. Jeg ser tallet på vekta, jeg ser størrelsen på klærne, jeg ser det på bilder, men om jeg ser meg selv i speilet ser jeg det ikke. Når jeg ser på meg selv skjønner jeg det ikke. Og det er så jævlig ensomt at venner og bekjente går rundt og later som ingenting eller kommenterer hvor flink jeg er til å løpe, når du så inderlig skulle ønske at noen turte å si: det holder nå. Du ser ikke bra ut, dette har gått for langt. Men på den annen side: om jeg ikke skulle hatt dette, hva skulle jeg hatt DA? Dette er bare selvpining i ny drakt. Sting har blitt byttet ut med kilo, men smerten er fortsatt der. Kaoset herjer like mye på innsiden, og man skulle ønske det syntes tvers igjennom så andre kunne se og forstå. Hjelpe meg til å finne ut av hva som er best for meg nå. For selv har jeg ingen ide. Jeg er bare det andre ønsker at jeg skal være, en illusjon av andres forventninger, en hamskifter, en ensom kamelon..

   

Kamelon

Som en kamelon bytter farge for å passe inn. For å ikke bli lagt merke til, for å beskytte seg selv mot fare….

Sånn skifter jeg personlighet etter menneskene jeg omgås og miljøet jeg oppholder meg i. Jeg blir den jeg tror andre forventer at jeg er. Går inn og ut av ulike roller. For JEG? Jeg finnes ikke. Jeg er bare et resultat av andres forventninger, en evig streben etter å passe inn og være bra nok. Jeg føler meg som et tomt skall. En tom kamelon som stadig skifter farge. Har ikke så mange andre måter å forklare det på akkurat nå. Jeg leter etter meg selv, men jo mer jeg leter, jo mer forsvinner jeg. Jeg har tusen spørsmål, men finner ingen svar. Jeg møter bare meg selv i døra-gang på gang på gang. Og det får meg til å lure på om jeg noen gang vil komme til å føle meg hel? Jeg vil huske, men ikke huske. Glemme, men ikke glemme. Føle, men ikke føle. Forstå, men ikke forstå….. Dette emnet er ufattelig vanskelig for meg å jobbe med. Jeg blir rasende på meg selv. Så til de grader selvdestruktiv. Og full av skam. Til sommeren har jeg bursdag. Jeg fyller et rundt tall, men jeg klarer ikke relatere meg til det. For om jeg skulle ha vært like gammel som tiden jeg husker av livet mitt, hadde jeg knapt vært 17 tror jeg. Om jeg hadde fått fyllet opp alle de svarte hullene. Og jeg hadde klart å forstå og godta meg selv som den jeg er, ikke bare fortsette å være en kamelon.

Jeg? Jeg er ingen….

  

Møte meg selv i døra

Jeg dro til den kanten av landet. Fordi det er også en del av meg, en del av min historie og mitt liv. Jeg dro for å møte noen som kanskje kunne gi meg noen svar. Hjelpe meg å nøste meg fram til hvem jeg egentlig er. Jeg håpet på å forstå meg selv bedre, på å få oppklaringer på så mange ting jeg aldri har funnet svar på. Men det jeg endte opp med var å møte meg selv så til de grader i døra. Den yngre meg og alle de vonde følelsene hun bar på. Der jeg hadde håpet på å finne svar møtte jeg bare undergravde følelser og frustrasjon. Der jeg hadde håpet på å kunne finne ut litt mer om hvem jeg er fikk jeg bare bekreftelse på at jeg aldri har vært noen. Jeg har aldri fått være trygg lenge nok til å kunne utvikle noen identitet, jeg ble kun et produkt av hva andre forventet av meg. Jeg har dratt hjem igjen nå, men er full av panikk. Full av alt det vonde jeg nok en gang så rett i øynene. Kroppen husker det. Hjernen sliter med å håndtere det, og jeg havner der jeg ofte gjør: i mine destruktive mønstre. Mønstre og handlinger som gir en liten følelse av kontroll der alt annet stormer så fælt at man knapt kan holde seg oppreist. Jeg blir revet mellom før og nå, mellom meg selv i ulike stadier. Forsøker å holde fokus, holde meg til stede i øyeblikket, men kantene blir tåkete og alt flyter ut i en grøt av gamle minner, følelser og kaos. Vet ikke lenger hvor jeg hører til. OM jeg hører til. Hvem jeg egentlig er…..

  

Stemmer fra fortiden

Jeg hadde gruet meg til påsken, lenge. De siste ukene har bare handlet om å holde ut. Om å på et finurlig vis navigere mellom ulike destruktive strategier for å holde litt kontroll på kaoset. Så sto jeg der, midt i stormen. Midt i selvskading og en hjerne mer spiseforstyrret enn noen gang før. Når jeg først gjør noe så må jeg liksom gå all in. Det har vært stemmer fra fortiden. Utallige triggere og flashbacks. Det har vært tankekjør. Kaos. Håpløshet. Ingenting å holde seg fast i. Jeg kommer tilbake til stemmene fra fortiden, jeg skal fortelle mer om dem så fort jeg får hodet nogenlunde over vannet. Akkurat nå gjelder det bare å holde seg fast. Holde ut de siste dagene før jeg igjen sitter trygt plassert på skolebenken og på kontoret til behandleren min. Til jeg igjen kan slippe opp og puste ut. Det er ikke mye mer å dele akkurat nå. Ikke så mange krefter igjen. Håper dere har en så ok påske som mulig, og husk: den er snart over.. 

 

Bare en ny form for selvskading….

Jeg var hos legen i dag. Det vanlige. Ble veid og snakket sammen rundt det. “Du har tatt av mer, jeg så det på deg” “hva er planen videre nå, dette er jo bare en annen form for selvskading, er det ikke?” Jo, det er det. Jeg elsker kontrollen det gir meg. Kontroll nok til å  ha bedre dager, til å kunne leve litt mellom slagene. Så lenge jeg følger nazi regimet jeg har laget meg opp. Et regime hvor reglene stadig strammes inn, og jeg lydig føyer meg etter dem. For litt fred. For følelsen av å leve. For å slippe unna de intense episodene med skadetrang. De trenger jeg jo ikke nå, nå som jeg teoretisk sett skader meg selv hele tiden… jeg ser hvor jeg går. Jeg har sittet på gjerdet og vært tilskuer til dette dramaet mitt en stund nå, uten å gripe inn. Jeg har fortsatt muligheten til å snu, men jeg gjør det ikke. Fortsetter videre med stø kurs, helt feil vei. For hver kilo jeg går ned blir jeg stolt av hvor flink jeg har vært, samtidig som jeg ser meg selv i speilet og sier til meg selv at dette har gått alt for langt. Og så tar jeg meg i å lengte. Lengte etter den dagen når jeg ikke lenger har et konstant behov for ytre bevis på mitt indre kaos…..  

 

En spiseforstyrret høst

Dette innlegget sitter langt inne. Jeg har skullet skrive det en stund, men har aldri fått helt motet til å gjøre det, har ikke helt ville smake på de ordene.

Jeg husker den dagen du sa at dette må vi ta på alvor. Jeg hadde gått ned 10kilo på ganske kort tid, og du var bekymret. Vippet litt på grensen til å kalle det en spiseforstyrrelse, men jeg ristet på hodet og sa at det skulle det ikke få hete. For SÅ langt hadde det jo ikke gått enda. Og det var kanskje riktig akkurat der og da. At jeg hadde en ørliten bit igjen av kontroll, at jeg fortsatt hadde muligheten til å snu. Jeg har kontroll sa jeg, jeg er fullstendig klar over hvor dette fører hen, og at jeg både kan og MÅ snu nå…..

Men jeg gjorde aldri det. Jeg hang meg opp i vekt. Først skulle jeg ned 10kg, så 15. Så kunne det likegodt bli 20. Det skal nevnes at jeg var helt normalvektig til å begynne med, så 20 kilo er å ta litt hardt i. 

Jeg løp mer, spiste mindre. Ble strengere på hva jeg fikk spise. Reportoaret ble stadig mindre. Fikk blod på tann. Så flink du er, sa mange. Så flott du ser ut…. og jeg tenkte at de bare skulle ha visst. Til og med fastlegen min kommenterte hvor flott det var da jeg var der og hadde tatt av meg 10kg på en måned. Fin bmi for deg, men du burde ikke bli tynnere. Jeg hørte bare det første, og tenkte at ok-jeg er ikke tynn nok. Så ble det en flukt. En strålende måte å flykte fra problemene. En form for selvskading som ikke stadig trengte legevaktbesøk og sting. Og det økte i omfang. Jeg spiste stadig mindre. Løp om mulig enda mer. Vinteren kom, og jeg kunne gjemme meg under store jakker. 77kilo ble til 54. Str M og L ble til XS, 38/40 til 34, 30/31 til 27. Men det var ikke så synlig under den store vinterjakka. Så begynte jeg å kaste opp. Først forsiktig eksperimentering når jeg hadde sprukket og spist noe jeg ikke “fortjente” så tok det også overhånd. I perioder flere ganger om dagen. Og sånn veksler det-mellom å spise nesten ingenting, til å sprekke og spise alt for mye, for så å kaste det opp igjen. Og jeg tenker på den dagen hvor jeg satt i stolen din og du sa at vi måtte ta dette på alvor. Tenk om jeg hadde gjort det da? Tenk om jeg hadde snudd mens det enda var mulighet? Tenk om jeg hadde kunnet slippe alle disse dagene med evig slåssing mot meg selv? Tenk om jeg hadde sluppet alle de timene hengende over do? Tenk om jeg hadde snudd mens jeg enda hadde muligheten…..

Jeg har ikke skrevet så mye i høst og vinter, rett og slett fordi jeg er helt tappet for krefter. En liten ting kjennes ut som et helt maraton. Ting raser sammen og det er ikke mye igjen av meg-hverken fysisk eller psykisk. Jeg er fortsatt der hvor jeg enda har sjans til å snu. Hvor jeg fortsatt kan forstå at å veie 54 kilo og være 175 høy ikke er helt ideelt. Jeg har fortsatt litt å gå på, men det må snu nå. Jeg merker hvordan alt blir forandret. Å gå i butikken har blitt et sant mareritt. Å skulle bli bedt bort er omtrendt umulig. Tenk om jeg måtte spise? Julen gikk med til å late som om jeg var mett eller hengende over doskåla. Jeg krangler med meg selv for å fortjene noe som helst, og det blir bare strengere. Fortjener ikke mat, ikke hvile, ikke søvn, ikke gode ting…. dagene flyter i hverandre. Jeg må kle av meg absolutt hvert eneste plagg på kroppen for å veie meg flere ganger om dagen. Avføringsmidler har for lengst blitt en trofast følgesvenn. 

Jeg står her og ser på all elendigheten. Det sitter langt inne. Det har vart en stund, men nå velger jeg å være åpen om det: ja, jeg HAR en spiseforstyrrelse. Jeg jobber med å komme ut av det, men det er ikke lett. 

  

Et høyt fungerende helvete.

Ikke mer, ikke mindre. Det er eneste måten å beskrive psykisk status presens på. Fordi at jeg er som en vektstang. Noen ganger befinner jeg meg på midten, hvor alt bare er grått og trist, og energinivået er heller labert. Da er det ganske stabilt. Jevnt over det samme. Så får jeg mer energi, og med den kommer angsten. Jeg begynner å plage meg selv mer, graver meg ned i elendigheten. Vekten er plassert lenger ut på vektstangen, så jeg må gjøre tilsvarende i andre enden for å få balanse. Så mens jeg har stadig flere panikkanfall og episoder med selvskading, enda fler runder med oppkast etter måltider og søvnløse netter-så må jeg også være enda flinkere på skolen, rydde enda mer i huset, være en enda bedre kone og mamma, løpe enda fortere og enda lenger. Energiregnskapet går i dundrende minus hver eneste dag, men likevel fortsetter “regnskapsføreren” med friskt mot. Dag etter dag. Det er som om jeg på en sånn dag trenger 50millioner energienheter for å komme i mål, mens det jeg har er 50….. likevel fortsetter jeg. Og får det naturligvis verre, fordi jeg er så sliten. Men kjører på videre. Fortjener ingenting. Ikke mat, ikke søvn, ikke gode ting, ikke noe. Det er en evig kamp. Hver dag, hele dagen. Jeg våkner enda mer sliten enn jeg var da jeg gikk og la meg, regnskapet er jo gått i enda mer minus. Likevel står jeg opp, kler på meg fine klær, sminker meg, gjør barn klar for barnehagen, går tur med hunden, drar på skolen, løper, rydder, vasker, bretter klær, henter i barnehagen, lager middag, går tur med hunden igjen, gjør lekser, leker med barn og legger barn. Så kommer kvelden og det smeller. Men det er det ingen som ser, fordi de ser bare det høytfungerende helvete som vises på dagtid. De ser hun som løper flere mil i uka til tider, hun som fikk 6 i både matte og samfunnsfag til jul. Hun som stadig blir tynnere, men det er vel sikkert fordi hun er så flink til å trene. 

Det de ikke ser er hvor sliten jeg er etter å ha banket meg selv opp, dag etter dag. Ser ikke at eneste måten jeg kan føle meg trygg på nå er etter en omgang juling-fordi det er sånn det alltid var før. De ser ikke den evige kampen jeg har med meg selv, alle timene jeg tilbringer enten sultende eller hengende over doskåla. Alle de søvnløse nettene. Kreftene som er ved å ta helt slutt. Fordi disse to tingene kan liksom ikke eksistere samtidig. Men hvorfor kan de ikke det, når det finnes BÅDE dag og natt, lys og mørke, kulde og varme, hardt og mykt, sterk og svak? Det kjennes ut som at for å bli forstått og tatt ordentlig på alvor så burde man ligge i senga og ikke komme seg ut på dagevis. Men det klarer jo ikke jeg. Jeg klarer ikke å tillate meg selv å holde senga om jeg har influensa og 40 i feber en gang. Klarer knapt å tillate meg en liten stund i senga hver natt for å få minimalt med hvile. Hvorfor skal det være så vanskelig å forstå?