Møte meg selv i døra

Jeg dro til den kanten av landet. Fordi det er også en del av meg, en del av min historie og mitt liv. Jeg dro for å møte noen som kanskje kunne gi meg noen svar. Hjelpe meg å nøste meg fram til hvem jeg egentlig er. Jeg håpet på å forstå meg selv bedre, på å få oppklaringer på så mange ting jeg aldri har funnet svar på. Men det jeg endte opp med var å møte meg selv så til de grader i døra. Den yngre meg og alle de vonde følelsene hun bar på. Der jeg hadde håpet på å finne svar møtte jeg bare undergravde følelser og frustrasjon. Der jeg hadde håpet på å kunne finne ut litt mer om hvem jeg er fikk jeg bare bekreftelse på at jeg aldri har vært noen. Jeg har aldri fått være trygg lenge nok til å kunne utvikle noen identitet, jeg ble kun et produkt av hva andre forventet av meg. Jeg har dratt hjem igjen nå, men er full av panikk. Full av alt det vonde jeg nok en gang så rett i øynene. Kroppen husker det. Hjernen sliter med å håndtere det, og jeg havner der jeg ofte gjør: i mine destruktive mønstre. Mønstre og handlinger som gir en liten følelse av kontroll der alt annet stormer så fælt at man knapt kan holde seg oppreist. Jeg blir revet mellom før og nå, mellom meg selv i ulike stadier. Forsøker å holde fokus, holde meg til stede i øyeblikket, men kantene blir tåkete og alt flyter ut i en grøt av gamle minner, følelser og kaos. Vet ikke lenger hvor jeg hører til. OM jeg hører til. Hvem jeg egentlig er…..

  

Advertisements

Stemmer fra fortiden

Jeg hadde gruet meg til påsken, lenge. De siste ukene har bare handlet om å holde ut. Om å på et finurlig vis navigere mellom ulike destruktive strategier for å holde litt kontroll på kaoset. Så sto jeg der, midt i stormen. Midt i selvskading og en hjerne mer spiseforstyrret enn noen gang før. Når jeg først gjør noe så må jeg liksom gå all in. Det har vært stemmer fra fortiden. Utallige triggere og flashbacks. Det har vært tankekjør. Kaos. Håpløshet. Ingenting å holde seg fast i. Jeg kommer tilbake til stemmene fra fortiden, jeg skal fortelle mer om dem så fort jeg får hodet nogenlunde over vannet. Akkurat nå gjelder det bare å holde seg fast. Holde ut de siste dagene før jeg igjen sitter trygt plassert på skolebenken og på kontoret til behandleren min. Til jeg igjen kan slippe opp og puste ut. Det er ikke mye mer å dele akkurat nå. Ikke så mange krefter igjen. Håper dere har en så ok påske som mulig, og husk: den er snart over.. 

 

Bare en ny form for selvskading….

Jeg var hos legen i dag. Det vanlige. Ble veid og snakket sammen rundt det. “Du har tatt av mer, jeg så det på deg” “hva er planen videre nå, dette er jo bare en annen form for selvskading, er det ikke?” Jo, det er det. Jeg elsker kontrollen det gir meg. Kontroll nok til å  ha bedre dager, til å kunne leve litt mellom slagene. Så lenge jeg følger nazi regimet jeg har laget meg opp. Et regime hvor reglene stadig strammes inn, og jeg lydig føyer meg etter dem. For litt fred. For følelsen av å leve. For å slippe unna de intense episodene med skadetrang. De trenger jeg jo ikke nå, nå som jeg teoretisk sett skader meg selv hele tiden… jeg ser hvor jeg går. Jeg har sittet på gjerdet og vært tilskuer til dette dramaet mitt en stund nå, uten å gripe inn. Jeg har fortsatt muligheten til å snu, men jeg gjør det ikke. Fortsetter videre med stø kurs, helt feil vei. For hver kilo jeg går ned blir jeg stolt av hvor flink jeg har vært, samtidig som jeg ser meg selv i speilet og sier til meg selv at dette har gått alt for langt. Og så tar jeg meg i å lengte. Lengte etter den dagen når jeg ikke lenger har et konstant behov for ytre bevis på mitt indre kaos…..  

 

En spiseforstyrret høst

Dette innlegget sitter langt inne. Jeg har skullet skrive det en stund, men har aldri fått helt motet til å gjøre det, har ikke helt ville smake på de ordene.

Jeg husker den dagen du sa at dette må vi ta på alvor. Jeg hadde gått ned 10kilo på ganske kort tid, og du var bekymret. Vippet litt på grensen til å kalle det en spiseforstyrrelse, men jeg ristet på hodet og sa at det skulle det ikke få hete. For SÅ langt hadde det jo ikke gått enda. Og det var kanskje riktig akkurat der og da. At jeg hadde en ørliten bit igjen av kontroll, at jeg fortsatt hadde muligheten til å snu. Jeg har kontroll sa jeg, jeg er fullstendig klar over hvor dette fører hen, og at jeg både kan og MÅ snu nå…..

Men jeg gjorde aldri det. Jeg hang meg opp i vekt. Først skulle jeg ned 10kg, så 15. Så kunne det likegodt bli 20. Det skal nevnes at jeg var helt normalvektig til å begynne med, så 20 kilo er å ta litt hardt i. 

Jeg løp mer, spiste mindre. Ble strengere på hva jeg fikk spise. Reportoaret ble stadig mindre. Fikk blod på tann. Så flink du er, sa mange. Så flott du ser ut…. og jeg tenkte at de bare skulle ha visst. Til og med fastlegen min kommenterte hvor flott det var da jeg var der og hadde tatt av meg 10kg på en måned. Fin bmi for deg, men du burde ikke bli tynnere. Jeg hørte bare det første, og tenkte at ok-jeg er ikke tynn nok. Så ble det en flukt. En strålende måte å flykte fra problemene. En form for selvskading som ikke stadig trengte legevaktbesøk og sting. Og det økte i omfang. Jeg spiste stadig mindre. Løp om mulig enda mer. Vinteren kom, og jeg kunne gjemme meg under store jakker. 77kilo ble til 54. Str M og L ble til XS, 38/40 til 34, 30/31 til 27. Men det var ikke så synlig under den store vinterjakka. Så begynte jeg å kaste opp. Først forsiktig eksperimentering når jeg hadde sprukket og spist noe jeg ikke “fortjente” så tok det også overhånd. I perioder flere ganger om dagen. Og sånn veksler det-mellom å spise nesten ingenting, til å sprekke og spise alt for mye, for så å kaste det opp igjen. Og jeg tenker på den dagen hvor jeg satt i stolen din og du sa at vi måtte ta dette på alvor. Tenk om jeg hadde gjort det da? Tenk om jeg hadde snudd mens det enda var mulighet? Tenk om jeg hadde kunnet slippe alle disse dagene med evig slåssing mot meg selv? Tenk om jeg hadde sluppet alle de timene hengende over do? Tenk om jeg hadde snudd mens jeg enda hadde muligheten…..

Jeg har ikke skrevet så mye i høst og vinter, rett og slett fordi jeg er helt tappet for krefter. En liten ting kjennes ut som et helt maraton. Ting raser sammen og det er ikke mye igjen av meg-hverken fysisk eller psykisk. Jeg er fortsatt der hvor jeg enda har sjans til å snu. Hvor jeg fortsatt kan forstå at å veie 54 kilo og være 175 høy ikke er helt ideelt. Jeg har fortsatt litt å gå på, men det må snu nå. Jeg merker hvordan alt blir forandret. Å gå i butikken har blitt et sant mareritt. Å skulle bli bedt bort er omtrendt umulig. Tenk om jeg måtte spise? Julen gikk med til å late som om jeg var mett eller hengende over doskåla. Jeg krangler med meg selv for å fortjene noe som helst, og det blir bare strengere. Fortjener ikke mat, ikke hvile, ikke søvn, ikke gode ting…. dagene flyter i hverandre. Jeg må kle av meg absolutt hvert eneste plagg på kroppen for å veie meg flere ganger om dagen. Avføringsmidler har for lengst blitt en trofast følgesvenn. 

Jeg står her og ser på all elendigheten. Det sitter langt inne. Det har vart en stund, men nå velger jeg å være åpen om det: ja, jeg HAR en spiseforstyrrelse. Jeg jobber med å komme ut av det, men det er ikke lett. 

  

Et høyt fungerende helvete.

Ikke mer, ikke mindre. Det er eneste måten å beskrive psykisk status presens på. Fordi at jeg er som en vektstang. Noen ganger befinner jeg meg på midten, hvor alt bare er grått og trist, og energinivået er heller labert. Da er det ganske stabilt. Jevnt over det samme. Så får jeg mer energi, og med den kommer angsten. Jeg begynner å plage meg selv mer, graver meg ned i elendigheten. Vekten er plassert lenger ut på vektstangen, så jeg må gjøre tilsvarende i andre enden for å få balanse. Så mens jeg har stadig flere panikkanfall og episoder med selvskading, enda fler runder med oppkast etter måltider og søvnløse netter-så må jeg også være enda flinkere på skolen, rydde enda mer i huset, være en enda bedre kone og mamma, løpe enda fortere og enda lenger. Energiregnskapet går i dundrende minus hver eneste dag, men likevel fortsetter “regnskapsføreren” med friskt mot. Dag etter dag. Det er som om jeg på en sånn dag trenger 50millioner energienheter for å komme i mål, mens det jeg har er 50….. likevel fortsetter jeg. Og får det naturligvis verre, fordi jeg er så sliten. Men kjører på videre. Fortjener ingenting. Ikke mat, ikke søvn, ikke gode ting, ikke noe. Det er en evig kamp. Hver dag, hele dagen. Jeg våkner enda mer sliten enn jeg var da jeg gikk og la meg, regnskapet er jo gått i enda mer minus. Likevel står jeg opp, kler på meg fine klær, sminker meg, gjør barn klar for barnehagen, går tur med hunden, drar på skolen, løper, rydder, vasker, bretter klær, henter i barnehagen, lager middag, går tur med hunden igjen, gjør lekser, leker med barn og legger barn. Så kommer kvelden og det smeller. Men det er det ingen som ser, fordi de ser bare det høytfungerende helvete som vises på dagtid. De ser hun som løper flere mil i uka til tider, hun som fikk 6 i både matte og samfunnsfag til jul. Hun som stadig blir tynnere, men det er vel sikkert fordi hun er så flink til å trene. 

Det de ikke ser er hvor sliten jeg er etter å ha banket meg selv opp, dag etter dag. Ser ikke at eneste måten jeg kan føle meg trygg på nå er etter en omgang juling-fordi det er sånn det alltid var før. De ser ikke den evige kampen jeg har med meg selv, alle timene jeg tilbringer enten sultende eller hengende over doskåla. Alle de søvnløse nettene. Kreftene som er ved å ta helt slutt. Fordi disse to tingene kan liksom ikke eksistere samtidig. Men hvorfor kan de ikke det, når det finnes BÅDE dag og natt, lys og mørke, kulde og varme, hardt og mykt, sterk og svak? Det kjennes ut som at for å bli forstått og tatt ordentlig på alvor så burde man ligge i senga og ikke komme seg ut på dagevis. Men det klarer jo ikke jeg. Jeg klarer ikke å tillate meg selv å holde senga om jeg har influensa og 40 i feber en gang. Klarer knapt å tillate meg en liten stund i senga hver natt for å få minimalt med hvile. Hvorfor skal det være så vanskelig å forstå? 

  

Et døgn på akutten

Som et ledd i å belyse rikets tilstand, velger jeg, som andre før meg, å skrive et innlegg hvor jeg tar leserne med meg et døgn på akutt psykiatrisk avdeling. Denne tråden ble startet av lunaen.blog.no og jeg håper flere, som meg, velger å følge etter. Jeg oppholder meg for tiden ikke på den aktuelle avdelingen, men velger et døgn fra sist jeg var der.

Da jeg ble lagt inn hadde jeg bedt om det i mange uker. Jeg hadde vært en kasteball i systemet, og dere ville hele tiden prøve om jeg klarte litt til. Men til slutt skjønte også akutt teamet at nok var nok, og sendte meg til akutten. Her ble jeg møtt med de vanlige spørsmålene om jeg var suicidal eller hadde skadetrang. Det er vel derfor jeg er her svarte jeg. Likevel fikk jeg beholde både Pc- og telefon lader, skolissene i skoene mine og bagasjen ble langt i fra godt nok sjekket. Jeg var visst så rolig at de stolte på meg. 

Klokken er 0700. Nattevakten banker på og stikker hodet inn, for å sjekke om jeg lever før de går av vakt. Spør kjapt om jeg har sovet godt, og jeg svarer at nei, jeg har vel egentlig ikke sovet noe særlig. Neivel svarer vedkommende og går videre på runden. Jeg står opp. Pusser tennene og går på badet. Skifter og sitter pent og venter til det er “lov” å oppholde seg i fellesarealet. 

0830: det banker på. Et menneske kommer inn og presenterer seg som kontakten min for dagen. Sier at det er frokost, skal jeg ikke ha mat? (Da jeg ble skrevet inn var ett av temaene mat. Jeg trenger hjelp til å få i meg litt mat sa jeg, og de lovet å passe på. Sitte sammen med meg mens jeg spiste) Joda svarer jeg, og rusler mot matsalen. Der er det ingen. Sitter og pirker i et knekkebrød med makrell i tomat. Det kommer andre, men de setter seg for seg selv. Jeg pakker maten inn i papir og tar det med meg, i tilfelle jeg ikke klarer å gå uten mat til neste måltid. Går inn på rommet igjen, og sitter og stirrer ut i lufta. Alarmen går hele tiden, og de som er på jobb løper fram og tilbake i gangene. Det er skriking, ting blir kastet vegg i mellom, og beltesenga blir kjørt fram og tilbake i skytteltrafikk. Jeg sitter fortsatt på rommet, alene. Blir veldig urolig. Får masse skadetrang. 

Kl 10: ber om å få snakke med kontakten min. Sier at det koker nå, jeg har mye skadetrang. Får beskjed om at vedkommende ikke har tid, at jeg får vente. Så jeg venter. Og det topper seg. Fordi de har bestemt seg for å stole så på meg har jeg hverken tilsyn særlig ofte, eller restriksjoner på utgang. Så jeg kler på meg sko og jakke. Spør igjen om å få snakke med kontakten min. Som fortsatt er opptatt. Har ikke tid. 

10:45: tar kontakt med en av de andre på jobb. Sier jeg må ut en tur. At jeg ikke klarer å roe meg, har så mye skadetrang og angst. Hadde vedkommende sett meg i øynene under den store hetta burde h*n ha sett at å sende meg ut alene i den tilstanden nok ikke var særlig lurt. Men det skjer ikke. Jeg blir låst ut, med ønske om god tur. Jo takk skal du ha…..

Jeg går til nærmeste bensinstasjon, kjøper barberhøvler og en glassflaske. Det er bare selvskading som står i tankene mine. Må få bort kaoset, få ro. Demonterer høvlene, knuser glassflaska og finner meg et toalett i en avsidesliggende krok på sykehuset. Skader meg. Gråter. Blør. Blir rolig. Kaster flaska og noen av barberbladene og går tilbake til avdelingen. Ringer på, men ingen svarer. Tenker at jeg bare skal gå. Men prøver igjen. Kommer inn den første døra, men det samme skjer ved neste. Ringer på to ganger, men ingen svar. Prøver en tredje gang, med blodet piplende ned over armene i en alt for stor jakke. Slipper inn. “Har du hatt en fin tur? Det var vel sikkert godt å få luftet seg litt?” Jeg svarer at jeg fikk jo i allefall gjort det jeg skulle, og den ansatte nikker og sier at det er jo bra. Joda….. går inn på rommet igjen, fortsatt med barberblader i lomma. Fordi de stoler på meg, glemte visst å sjekke. 

12:30: banker på døra. Det er lunch. Jeg vet ikke om jeg er så sulten sier jeg. Får beskjed om at jeg bare får se da. Tusler ut i matsalen. Spiser litt. Alene. Går tilbake til rommet, alene. Sitter og tenker, grubler, ting hoper seg opp. Ingen som kommer innom, og jeg er for urolig til å oppholde meg i fellesarealene. Dunker hodet i betong veggen så det dundrer. Det banker på døra. “Jeg hører det smalt, var det herfra?” Ja, svarer jeg. “Hva var det da?” Jeg dunket hodet i veggen bare. “Men det kan du jo ikke gjøre, da må du heller be om å få snakke med noen” jeg har prøvd flere ganger svarer jeg, og får beskjed om at de har det veldig travelt. De er bare fire på jobb, og mange er urolige. Det er jeg også prøver jeg å si, men vedkommende haster videre. 

15:30: det banker på døra. Middag. Bli med å få deg litt mat. Jeg subber etter. Tar litt mat. Spiser sakte. Subber tilbake til rommet mitt. Spør etter kontakten, men h*n er opptatt med å skrive og går snart av vakt. Alarmene går i ett. Som tidligere er det skriking, løping, ting som flyr vegg i mellom. Og jeg sitter der på rommet mitt, alene og stille. Full av sår og med alt for mange ting å kunne skade seg på. Planlegger og funderer. 

17:00: det banker på døra. Kom og spis is med oss i stua. Jeg ser mistroisk på vedkommende. Lurer på om de har fått med seg hele spiseproblematikken i det hele tatt. Men ok, går ut i stua og gjør som jeg får beskjed om. Jeg er lydig sånn. Spiser is. Går tilbake på rommet. Så til badet. Henger over doskåla og kaster opp i sikkert 20-30 minutter. Det sitter en vakt i gangen ikke langt unna, men ingen banker på eller prøver å få kontakt. 

Kl 18:30: det banker på døra. Kveldsmat. Kom og spis. Sier at jeg ikke er sulten. At jeg ikke skal ha mere mat i dag. Gråter. Kontakten kommer inn. Setter seg ned og spør hva som er galt. Jeg forteller om hele min dag. Om alarmer som går konstant, mennesker som løper fram og tilbake. Ting som blir kastet vegg i mellom og andre pasienter som hyler og skriker. Og sier at jeg skulle ønske jeg også klarte det. Å hyle og skrike og kaste ting og få alt raseriet ut av meg. “Men sånn er jo ikke du” får jeg beskje om, og jeg svarer:NETTOPP! Og derfor tror dere automatisk at jeg har det bra. Jeg forteller om turen jeg hadde på morgenen, at jeg har barberblader i lomma på jakka mi. Bare fordi jeg på pur f ville prøve og se om jeg fikk det med meg inn. Og det gjorde jeg jo, fordi jeg er jo så snill. Kontakten virker litt overrasket. Sier det er fint jeg sier i fra. Ber meg gi h*n barberbladene og forsikre h*n om at jeg ikke har mer jeg kan skade meg på. Mer? Sier jeg. Jeg har jo skolissene, telefonladeren, PC laderen, belte på bagen min…. vær så snill og ikke stol så på meg! Det er en grunn til at jeg også er her, minner jeg dette mennesket på. Joda , det forstår man, og jeg skal få tettere tilsyn. Det er bare det at de er så få på jobb, og det er så mange alarmer som går hele tiden……. 

kvelden går i samme tralten. Nattevaktene kommer og man får til slutt medisiner så man kanskje kan være heldig og få litt søvn. Hvem vet hva morgendagen måtte bringe?  

 

Kaos

Jeg ser på klokka. Ser at timen snart er over. Hører etter en liten stund neste pasient komme inn i venterommet. Jeg klarte det igjen. Gjorde akkurat det jeg ikke skulle. Lot de destruktive delene av meg få ta over timen og lage kaos. Det ble krampegråt. Frustrasjon . Desperasjon. Og tiden gikk. Denne timen trengte jeg til å planlegge julen. Til å lage klare planer så jeg skal få i meg nok mat. For at jeg skal kunne klare og holde hodet over vannet. Så ødela jeg alt. Igjen. Lager meg bare et bilde av hva som hendte. En salig blanding av det lille jeg fikk med meg, vridd på en måte som gjør alt annet enn å gagne meg. Så var tiden ute. 12 dager til neste gang. Hele poenget er at slike pauser i behandlingen er helt krise for meg. Jeg føler meg helt forlatt. Blir livredd. Og hadde derfor trengt å kunne ha fokus på det. Men nok en gang ødelegger jeg for meg selv. Nok en gang lager jeg bare enda mer kaos, fordi at kaos er det eneste jeg fortjener. Kaos….