Et døgn på akutten

Som et ledd i å belyse rikets tilstand, velger jeg, som andre før meg, å skrive et innlegg hvor jeg tar leserne med meg et døgn på akutt psykiatrisk avdeling. Denne tråden ble startet av lunaen.blog.no og jeg håper flere, som meg, velger å følge etter. Jeg oppholder meg for tiden ikke på den aktuelle avdelingen, men velger et døgn fra sist jeg var der.

Da jeg ble lagt inn hadde jeg bedt om det i mange uker. Jeg hadde vært en kasteball i systemet, og dere ville hele tiden prøve om jeg klarte litt til. Men til slutt skjønte også akutt teamet at nok var nok, og sendte meg til akutten. Her ble jeg møtt med de vanlige spørsmålene om jeg var suicidal eller hadde skadetrang. Det er vel derfor jeg er her svarte jeg. Likevel fikk jeg beholde både Pc- og telefon lader, skolissene i skoene mine og bagasjen ble langt i fra godt nok sjekket. Jeg var visst så rolig at de stolte på meg. 

Klokken er 0700. Nattevakten banker på og stikker hodet inn, for å sjekke om jeg lever før de går av vakt. Spør kjapt om jeg har sovet godt, og jeg svarer at nei, jeg har vel egentlig ikke sovet noe særlig. Neivel svarer vedkommende og går videre på runden. Jeg står opp. Pusser tennene og går på badet. Skifter og sitter pent og venter til det er “lov” å oppholde seg i fellesarealet. 

0830: det banker på. Et menneske kommer inn og presenterer seg som kontakten min for dagen. Sier at det er frokost, skal jeg ikke ha mat? (Da jeg ble skrevet inn var ett av temaene mat. Jeg trenger hjelp til å få i meg litt mat sa jeg, og de lovet å passe på. Sitte sammen med meg mens jeg spiste) Joda svarer jeg, og rusler mot matsalen. Der er det ingen. Sitter og pirker i et knekkebrød med makrell i tomat. Det kommer andre, men de setter seg for seg selv. Jeg pakker maten inn i papir og tar det med meg, i tilfelle jeg ikke klarer å gå uten mat til neste måltid. Går inn på rommet igjen, og sitter og stirrer ut i lufta. Alarmen går hele tiden, og de som er på jobb løper fram og tilbake i gangene. Det er skriking, ting blir kastet vegg i mellom, og beltesenga blir kjørt fram og tilbake i skytteltrafikk. Jeg sitter fortsatt på rommet, alene. Blir veldig urolig. Får masse skadetrang. 

Kl 10: ber om å få snakke med kontakten min. Sier at det koker nå, jeg har mye skadetrang. Får beskjed om at vedkommende ikke har tid, at jeg får vente. Så jeg venter. Og det topper seg. Fordi de har bestemt seg for å stole så på meg har jeg hverken tilsyn særlig ofte, eller restriksjoner på utgang. Så jeg kler på meg sko og jakke. Spør igjen om å få snakke med kontakten min. Som fortsatt er opptatt. Har ikke tid. 

10:45: tar kontakt med en av de andre på jobb. Sier jeg må ut en tur. At jeg ikke klarer å roe meg, har så mye skadetrang og angst. Hadde vedkommende sett meg i øynene under den store hetta burde h*n ha sett at å sende meg ut alene i den tilstanden nok ikke var særlig lurt. Men det skjer ikke. Jeg blir låst ut, med ønske om god tur. Jo takk skal du ha…..

Jeg går til nærmeste bensinstasjon, kjøper barberhøvler og en glassflaske. Det er bare selvskading som står i tankene mine. Må få bort kaoset, få ro. Demonterer høvlene, knuser glassflaska og finner meg et toalett i en avsidesliggende krok på sykehuset. Skader meg. Gråter. Blør. Blir rolig. Kaster flaska og noen av barberbladene og går tilbake til avdelingen. Ringer på, men ingen svarer. Tenker at jeg bare skal gå. Men prøver igjen. Kommer inn den første døra, men det samme skjer ved neste. Ringer på to ganger, men ingen svar. Prøver en tredje gang, med blodet piplende ned over armene i en alt for stor jakke. Slipper inn. “Har du hatt en fin tur? Det var vel sikkert godt å få luftet seg litt?” Jeg svarer at jeg fikk jo i allefall gjort det jeg skulle, og den ansatte nikker og sier at det er jo bra. Joda….. går inn på rommet igjen, fortsatt med barberblader i lomma. Fordi de stoler på meg, glemte visst å sjekke. 

12:30: banker på døra. Det er lunch. Jeg vet ikke om jeg er så sulten sier jeg. Får beskjed om at jeg bare får se da. Tusler ut i matsalen. Spiser litt. Alene. Går tilbake til rommet, alene. Sitter og tenker, grubler, ting hoper seg opp. Ingen som kommer innom, og jeg er for urolig til å oppholde meg i fellesarealene. Dunker hodet i betong veggen så det dundrer. Det banker på døra. “Jeg hører det smalt, var det herfra?” Ja, svarer jeg. “Hva var det da?” Jeg dunket hodet i veggen bare. “Men det kan du jo ikke gjøre, da må du heller be om å få snakke med noen” jeg har prøvd flere ganger svarer jeg, og får beskjed om at de har det veldig travelt. De er bare fire på jobb, og mange er urolige. Det er jeg også prøver jeg å si, men vedkommende haster videre. 

15:30: det banker på døra. Middag. Bli med å få deg litt mat. Jeg subber etter. Tar litt mat. Spiser sakte. Subber tilbake til rommet mitt. Spør etter kontakten, men h*n er opptatt med å skrive og går snart av vakt. Alarmene går i ett. Som tidligere er det skriking, løping, ting som flyr vegg i mellom. Og jeg sitter der på rommet mitt, alene og stille. Full av sår og med alt for mange ting å kunne skade seg på. Planlegger og funderer. 

17:00: det banker på døra. Kom og spis is med oss i stua. Jeg ser mistroisk på vedkommende. Lurer på om de har fått med seg hele spiseproblematikken i det hele tatt. Men ok, går ut i stua og gjør som jeg får beskjed om. Jeg er lydig sånn. Spiser is. Går tilbake på rommet. Så til badet. Henger over doskåla og kaster opp i sikkert 20-30 minutter. Det sitter en vakt i gangen ikke langt unna, men ingen banker på eller prøver å få kontakt. 

Kl 18:30: det banker på døra. Kveldsmat. Kom og spis. Sier at jeg ikke er sulten. At jeg ikke skal ha mere mat i dag. Gråter. Kontakten kommer inn. Setter seg ned og spør hva som er galt. Jeg forteller om hele min dag. Om alarmer som går konstant, mennesker som løper fram og tilbake. Ting som blir kastet vegg i mellom og andre pasienter som hyler og skriker. Og sier at jeg skulle ønske jeg også klarte det. Å hyle og skrike og kaste ting og få alt raseriet ut av meg. “Men sånn er jo ikke du” får jeg beskje om, og jeg svarer:NETTOPP! Og derfor tror dere automatisk at jeg har det bra. Jeg forteller om turen jeg hadde på morgenen, at jeg har barberblader i lomma på jakka mi. Bare fordi jeg på pur f ville prøve og se om jeg fikk det med meg inn. Og det gjorde jeg jo, fordi jeg er jo så snill. Kontakten virker litt overrasket. Sier det er fint jeg sier i fra. Ber meg gi h*n barberbladene og forsikre h*n om at jeg ikke har mer jeg kan skade meg på. Mer? Sier jeg. Jeg har jo skolissene, telefonladeren, PC laderen, belte på bagen min…. vær så snill og ikke stol så på meg! Det er en grunn til at jeg også er her, minner jeg dette mennesket på. Joda , det forstår man, og jeg skal få tettere tilsyn. Det er bare det at de er så få på jobb, og det er så mange alarmer som går hele tiden……. 

kvelden går i samme tralten. Nattevaktene kommer og man får til slutt medisiner så man kanskje kan være heldig og få litt søvn. Hvem vet hva morgendagen måtte bringe?  

 

Kaos

Jeg ser på klokka. Ser at timen snart er over. Hører etter en liten stund neste pasient komme inn i venterommet. Jeg klarte det igjen. Gjorde akkurat det jeg ikke skulle. Lot de destruktive delene av meg få ta over timen og lage kaos. Det ble krampegråt. Frustrasjon . Desperasjon. Og tiden gikk. Denne timen trengte jeg til å planlegge julen. Til å lage klare planer så jeg skal få i meg nok mat. For at jeg skal kunne klare og holde hodet over vannet. Så ødela jeg alt. Igjen. Lager meg bare et bilde av hva som hendte. En salig blanding av det lille jeg fikk med meg, vridd på en måte som gjør alt annet enn å gagne meg. Så var tiden ute. 12 dager til neste gang. Hele poenget er at slike pauser i behandlingen er helt krise for meg. Jeg føler meg helt forlatt. Blir livredd. Og hadde derfor trengt å kunne ha fokus på det. Men nok en gang ødelegger jeg for meg selv. Nok en gang lager jeg bare enda mer kaos, fordi at kaos er det eneste jeg fortjener. Kaos….

  
   

   

Jeg savner deg fortsatt……

Når du dro tok du en del av meg med deg. Den lille delen jeg hadde funnet av meg selv. Du tok med deg historien min, minnene mine, følelsen min av trygghet og tillit. Og jeg følte at jeg ikke lenger eksisterte. Fordi jeg har alltid bare vært en kopi av andres forventninger til meg, har aldri visst hvem jeg egentlig er. Og det har ikke spilt noen rolle, så lenge jeg har kunnet tilfredsstille andre med det jeg klart å være. 

Nå står jeg her. Vaklende. Prøver å finne ut av hvem det egentlig er jeg ser i speilet, prøver å finne ut hva som er meg. Mine drømmer, mine ønsker. Og vet du? Jeg har ingen ide! Jeg kan prøve alle klærne jeg har i klesskapet, ingentig blir bra nok. Jeg tør knapt gå ut av huset uten å ha på meg noe ekstra fint. Skjørt eller kjole. Noe som kan dekke over skammen, dekke over hvor mye fælere jeg er enn alle andre.

Det har gått 14 måneder. Man skulle tro det hadde gått over, at jeg hadde kommet over deg. Men jeg har ikke det. Savnet etter deg er som et åpent sår som aldri vil gro. Jeg klarer ikke møte deg i byen. Får angst som varer i flere dager etterpå. Skjelver og rister og gråter og blir helt i krise. Nå har det utviklet seg til at jeg knapt tør å dra til byen, i tilfelle jeg møter på deg. Tenker at det da ville være så synd på deg at jeg ikke vil utsette deg for det. 

Jeg bare savner deg så! Du var det første mennesket jeg lærte meg å stole på, det første mennesket jeg trodde at oppriktig brydde seg. Du gav meg håp om at jeg en gang skulle kunne leve et bedre liv. På at jeg også hadde verdi og fortjente å leve. Du gav meg følelsen av å ikke være alene.

Nå har du begynt å jobbe på døgnavdelingen her i byen. En del av spesialiseringen visstnok. Og de har bestemt seg for at det ikke er bra for meg å være der om jeg skal legges inn. At jeg må alle andre steder. Vi gjør det for å skjerme deg sier de. For at du ikke igjen skal trigges av disse følelsene. Og det får meg til å lure så inderlig på hvorfor i aller huleste dere da lar en av mine beste venninner bli lagt inn der og ha HENNE som behandler hver 6. Uke! Hver 6. Uke skal jeg altså stå og se på at noen jeg kjenner skal få snakke med det mennesket jeg selv lengter så innmari etter å snakke med men ikke får-fordi det er til mitt eget beste. Hvilket eget beste er det da man tenker på? Er det bedre å legge meg inn et annet sted de få gangene jeg faktisk er det for å unngå å såre meg, men la mine venner gå ut og inn i avdelingen og ha henne som behandler gang på gang? Det finnes faktisk andre behandlere der……

Jeg har ikke vært så aktiv i det siste. Alt har bare vært alt for vondt. Alt for sårt. Jeg har blitt kastet rundt som en ball i hele høst. 3 ulike avdelinger på 4 uker. Fram og tilbake. Hit og dit. Ingen har hatt noen plan B. Ingen har visst hva de skal gjøre. I fire måneder ba jeg om å få en time out, men jeg fikk det ikke. Var for oppegående. For flink. For mestrende. Fire måneder hvor jeg har tatt av meg nesten 20 kilo, vært på randen av katastrofe gang etter gang. Men ikke fått hjelp, fordi jeg er så forbanna oppegående! Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne, hva som må sies. Så jeg tenker det holder for nå, det kan bli litt mye kaos på en gang. Men jeg lover å komme sterkere tilbake. Skrive mer. Det er jo noe som gir meg så mye. Jeg må bare finne ut av hvordan i alle dager jeg skal få formidlet alt dette kaoset her . 

  

Flink pike

Jeg er så sinnsykt lei av å være så forbanna flink! Så drit lei av å høre om hvor mange ressurser jeg har, hvor flink jeg er til å bruke ferdigheter, til å holde ut og til å gå på skolen. Å være flink har tatt meg hit jeg er nå. På min tredje avdeling på fire uker. Jeg er utslitt, livredd og forvirret. Jeg har ikke mer igjen å gi. I fire måneder har jeg bedt om en timeout. Et stabiliseringsopphold på en døgnavdeling-for å få hodet litt over vannet igjen. Jeg har bedt og bedt, men siden jeg er så flink til å holde ut, har man ikke sett at jeg har vært i behov av det. Jeg hadde sikkert mer igjen å gi. Så jeg fortsatte å be, si at nå trenger jeg et avbrekk, nå baller det seg veldig på her. Denne gangen har jeg valgt å bruke ordene mine i steden for kutt og utallige sting. Jeg har valgt å stå i mot skadetrangen gang på gang-for så å bli sendt hjem igjen av legevakten fordi jeg tross alt var vært kjempeflink som ikke hadde skadet meg. Jeg vet hvordan det fungerer. Jeg vet at det bare er å skade seg og dra på legevakten. Hver eneste gang jeg har kommet dit med kutt har jeg blitt spurt om jeg trenger en innleggelse. Hver eneste gang!!!! Men når jeg kommer med ord, uten kutt, da er jeg bare flink. Da holder jeg nok ut litt til. Så jeg tenkte at ord ikke lenger var nok. At man ikke kunne forstå det språket jeg prøvde å kommunisere med, så jeg ble mer ekstrem. Trodde det måtte kunne ses, at man måtte ha et fysisk bevis. Jeg begynte en ekstrem slankekur. Tok av meg 10 kilo på en måned. Dro til legen og sa jeg tror jeg har et problem. Fikk beskjed om at det bare var fint at jeg hadde slanket meg litt. Så jeg fortsatte. I skrivende stund har jeg tatt av meg 19 kilo, over 24% av kroppsvekten min. Jeg har begynt å kaste opp etter måltider. Verdiene på blodprøvene mine er helt skrudd. Jeg har null konsentrasjon og skolen er i ferd med å gå rett vest. 

Etter uker med å trygle og be fikk jeg kontakt med AAT, som ga meg tett oppfølging. Jeg sa tidlig i fra at nå har det gått så langt at nå treger jeg virkelig en innleggelse. Dagene gikk. Jeg tryglet og ba. Var livredd for meg selv. Skjønte ikke hvordan jeg kunne få fram det andre ikke så. Ble til slutt innlagt på en akutt døgnavdeling halvannen time hjemmefra. Det var blitt bestemt at det ikke var bra for meg å være innlagt på mitt lokale dps, fordi min tidligere behandler nå jobber der. Man var visst redd for at jeg skulle bli dårligere, noe jeg i mine øyne ikke kunne bli uten å være død. Da stedet jeg var innlagt på var en akuttavdeling kunne jeg ikke være der lenge. AAT som sendte meg dit trodde det, men det stemte ikke. Legen på stedet mente jeg burde være videre innlagt, gjerne to uker til, noe min faste behandler var enig i. De søkte om videre innleggelse, noe jeg ikke kunne få i distriktet jeg var i da-fordi jeg ikke hørte til der. Ble søkt til nabokommunen. Der var det fult, så jeg fikk avslag. I stedet for å sende meg til mitt lokale dps valgte de derfor å sende meg hjem igjen. I tre dager tryglet og ba jeg om at de ikke skulle sende meg hjem for å dø. Jeg tryglet og ba, men til ingen nytte. Det var jo ingen plass til meg. Så jeg gikk hjemme og ble enda dårligere. Fikk tett oppfølging av AAT igjen, som gjorde en fantastisk jobb, men det holdt ikke denne gangen. Etter åtte dager ble det skrevet en ny søknad til dps i nabokommunen. Det ble ringt og pushet på. Mast og mast, men ingen plass. Etter to uker hjemme, to uker med en evig slåsskamp mot meg selv, i meg selv, fant man ut at nok var nok, og jeg ble lagt inn på akutten. 5 dager bak lukkede dører, og en bilett til døgnavdelingen i nabokommunen. Åtte dager har gått. Om to dager skal jeg skrives ut, og jeg er livredd. Livredd fordi jeg fortsatt er så ufattelig sliten, så vanvittig redd og full av kaos. Jeg redd for å komme tilbake til behandleren min, se at timen til torsdag nærmer seg slutten og få beskjeden: nå må vi begynne å runde av timen, men vi sees til mandag……. jeg er livredd for det svarte hullet som gaper mellom torsdag og mandag, livredd for å falle ned i samme mørke hull igjen, livredd for å tørre og prøve igjen…… livredd for å måtte ta en runde som dette igjen. Det har jeg ikke krefter til, det kan jeg ikke klare. 

Så får jeg igjen høre hvor flink jeg er. Hvor bra en ide jeg hadde er, og jeg tenner på alle plugger. Får total panikk. Skriker. Gråter. Fekter rundt meg. Å være flink pike har fått meg hit. Å være flink har gjort at jeg måtte stå med 99.9% av meg selv i grava før man kunne ta meg på alvor. Å være flink har ikke gjort annet enn å straffe meg! Da jeg var innlagt på akutten var det veldig hektisk. Pasienter som hylte og skrek, slo, kastet ting i veggene og ble lagt i belter. Jeg ble bare stille og trakk meg tilbake. Ba stille en ansatt om å ikke stole på meg. Uten nytte. De sa jeg, de som hyler og skriker og kaster ting i veggen, de er sinte. Ikke bare sinte, men flyforbanna. Den ansatte nikket og sa at jo, det hadde jeg rett i. Jeg sa jeg, jeg er også flyforbanna. Jeg er faktisk rasende, men jeg får det ikke ut som de andre. Jeg lar det ikke gå ut over hverken andre eller inventaret, jeg lar det bare gå utover meg selv. Jeg blir stille, trekker meg tilbake og venter på neste mulighet til å hamre løs på meg selv. På å ødelegge meg, straffe meg. De andre skriker, jeg blir stille. De andre er sinte, jeg er også sint! Men igjen får jeg høre hvor flink jeg er. Hvor bra det er at jeg klarer å holde meg i skinnet. Hvor reflektert jeg er. Og jeg lurer: hvorfor er det sånn at man må skrike høyest? Hvorfor er det sånn at man må skade seg? Hvorfor er det sånn at man hele tiden skal måtte holde ut, fordi det er det flinke jenter gjør? De holder kjeft, de holder ut, de trekker seg tilbake, tenker at de ikke har samme verdi som andre, at de ikke er like viktige som andre, at de ikke fortjener.. men vet du hva? Flinke piker kan også ha det vondt, flinke piker er kanskje flink fordi de ikke tør noe annet, fordi ingen noen gang har lært dem noe annet. Aldri har  jeg hatt et så stort ønske om å kunne være sint som nå, sint utover-på ANDRE. Sint fordi jeg føler meg skikkelig urettferdig behandlet, sint fordi det måtte gå så langt som dette før jeg ble tatt på alvor, sint fordi jeg snart koker over av frustrasjon, sint på et system som ikke forstår at flinke piker trenger å få vite at de ikke trenger å være så flinke, sint fordi at det å være flink blir regnet som et synonym til det å være frisk, til å klare litt til, til å ikke trenge hjelp når man ber om det. SINT. Så om noen føler for å fortelle meg hvor flink jeg er: vennligst stå over for denne gang. 

  

Akkurat nå

Akkurat nå er det fullstendig krise. Det har vært det i over tre uker nå. Tre uker med kaos og bunnløst mørke. Jeg har vært lagt inn i et fylke jeg ikke hører til i, anbefalt videre innleggelse i mitt nærområde-men her er alt fullt. Så jeg ble sendt hjem…… Livredd. Livredd for å ende opp med å gjøre noe dumt, livredd for å kollapse totalt. Jeg er tom for krefter, tom for ord. “Har du konkrete selvmordsplaner” spurte noen meg. Nei, jeg har konkrete planer om å leve, jeg er bare så redd for å miste kontroll. Tenk deg at noen skal drepe deg. Du blir naturligvis livredd og flykter. Bare at i dette tilfellet så er det meg selv jeg flykter fra. Jeg er min egen største fiende. De sinte delene i meg er på krigsstien. De har igjen tatt over kontrollen, og de tenker ikke gi den fra seg så lett.

Dagene går med til å overleve. Jeg skjermer meg fra alt og alle. Skjermer alt og alle fra meg. Klarer kun å gjennomføre det aller nødvendigste, å holde ut.

Det har vært stille fra meg en stund, og det kommer nok til å forbli stille en stund-jeg har en kamp å vinne akkurat nå. Takk til alle trofaste følgere på veien, jeg kommer snart tilbake. ❤️ 

  

Hvis jeg forsvinner sakte, vil man merke det da?

Om jeg forsvinner sakte, gradvis visker ut sporene etter meg, som utviskede konturer før jeg er borte. Vil man kunne se det da? 

Hver høst suges livskraften ut av meg. Som kronbladene på blomstene, som bladene på trærne. Visner langsomt bort og dør. Faller til bakken for å igjen kunne bli noe nytt. Hver høst tenker jeg at det er den siste. At jeg ikke kommer til å overleve. Nå er jeg der igjen. Alene i mørket. Ensom. Utslitt. Hva hvis jeg ikke klarer det? Hva om jeg går tom for krefter? Hva om jeg forsvinner så sakte at man ikke legger merke til det før det er for sent?

  

Har det gått så langt?

Spiseforstyrrelse, anorektiske tendenser sa du. Jeg så bare rart på deg og tenkte at det er ord som ikke angår meg. Det har da ikke gått SÅ langt. Jeg hadde litt å ta av, og det er fortsatt mer. I følge bmi’en min er jeg normalvektig. Så jeg tenker at det nok ikke er så farlig, og tar gledelig til meg komplementer om at jeg ser flott ut. At jeg har vært flink. Det blir som å helle bensin på bålet. Flott kan jeg aldri se for meg at jeg kan være, men flink. FLINK! Det er jo det jeg streber så fælt etter. Jeg vil så gjerne bare være flink nok. Så jeg løper enda mer. Spiser enda mindre. Teller kalorier. Kler av meg alt og veier meg uendelig mange ganger om dagen. Setter nye grenser for hvor mange kalorier jeg kan unne meg PR dag. Drømmer om mat og godteri jeg liker, men unner ikke meg selv noe som er utenfor mitt lille regime. Regimet hvor jeg spiser det samme til frokost hver dag. Om jeg ikke klarer å drøye det til senere. Så sent som mulig. Lunch kanskje? Eller middag? Det som før utgjorde frokosten min har gradvis blitt til frokost og lunch. Og kanskje middag. Om jeg ikke klarer å la være å spise. Jeg kan ikke dra på kafé, ikke besøke noen om det inkluderer mat. Jeg kan jo ikke sprekke. Skal jeg overnatte borte tar jeg med meg badevekta. For å holde stålkontroll. På MIN badevekt. Den som ingen kan ha plundret med. Tror jeg. Om noen lager mat til meg blir jeg mistenksom. Tenker at det nok sikkert har blitt lurt inn et eller annet som kan gjøre meg skikkelig tykk. Jeg står på sidelinjen og ser på meg selv. Ser hva jeg holder på med, og VET så inderlig godt at det er riv ruskende galt. Jeg har vært her før, mange ganger. Men jeg har ikke gått ned så mye som nå. Jeg SER hva jeg holder på med, hvilken vei det går, men likevel står jeg bare her. Jeg har enda kontroll nok til å snu, men gjør det ikke. Skal bare litt til……. Og så er det så fint å være flink. Og å ha litt kontroll i en utrygg hverdag. Det er så fint å kunne henge seg så opp i noe at følelsene blir dempet. At kaoset blir litt roligere. Fordi alle krefter går med til å holde kontrollen på dette du kaller en spise forstyrrelse. Anorektiske tendenser. Og det får meg til å lure: har det virkelig gått så langt?