imageHvem er jeg? For øyeblikket er jeg jammen ikke sikker. Jeg prøver å finne tilbake til den jeg vet jeg kan være. Eller var. Eller noe. Denne bloggen skal handle om veien til å ta livet mitt tilbake etter å ha vokst opp i et hjem med seksuelle overgrep og mishandling og å ha vært i et system som har sviktet på det meste. Dette er min historie, og min kamp for finne veien tilbake til meg..
Jeg er av og til mye yngre enn alderen tilsier, mens andre ganger kjennes det ut som om jeg er langt over 100.. (Selv om det er langt fra riktig tall) men alder er bare et tall, så det spiller vel ikke så stor rolle.
Jeg har hele livet løpt, gjemt meg for verden, prøvd å ikke bli innhentet av spøkelsene fra fortiden. Da livet mitt tok en ny vending og jeg måtte stoppe opp fikk jeg hele veggen kastet mot meg. Det er i allefall sånn det føles..
Da jeg begynte i behandling trodde jeg at jeg bare var litt deprimert. Så feil kan man ta. Kompleks PTSD og dissosiasjon ble svaret. Krydret med selvmordstanker og litt selvskading.
Velkommen til mitt liv!


22 Comment(s)

  1. Alter Ego

    February 4, 2015 at 7:13 pm

    🙂 Takk for velkomsten, det er jammen ikke bare bare å leve med dissosiative symptomer! Du er tøff!



  2. Sophie

    April 3, 2015 at 7:52 pm

    Tommel opp til deg som er så tøff og tørr skrive alt dette 👍 Har lest gjennom hele bloggen din, og skulle tro vi er en og samme person. Kjemp på videre, vakre deg 🌼



  3. iamstillhere88

    April 5, 2015 at 12:57 pm

    Å leve med dette, kan til tider være et rent helvete….
    Selv føler jeg meg mye forvirret og redd, pga alt.

    Men, det går Ann å bli frisk, det tror jeg på, og det er derfor jeg holder ut selv også.

    Klem 🙂



  4. eventyrtur

    June 9, 2015 at 8:41 pm

    Kjære du
    Jeg har ingen ord til trøst, selv om jeg gjerne vil trøste, ingen løsninger selv om jeg vil hjelpe. Takk for at du deler den prosessen som du er oppi, det er innmari modig. Det er godt for verden at du setter ord på dine opplevelser, dine tanker og følelser, håp og håpløshet. Jeg håper tekstene leses av mange, både av andre som har det litt på samme måte og av folk i helsevesenet som skal hjelpe – enten det de er tearpeuter, eller folk på legevakta som har en dårlig dag og ikke fatter hva ord som “enda en selvskader” kan gjøre (jeg har møtt noen av dem!).

    Kanskje (og antakelig) har ordene jeg skriver ingen betydning for deg, kanskje tenker du “ingen kan uansett forstå” eller “det er bare noen fremmede på internett, ingen som bryr seg på ordentlig”. Jeg har uansett så VELDIG lyst til å skrive et par ting – som jeg tror oppriktig på – basert på mange års erfaring med ganske lik historie/diagnose/sykdomsbilde (selv om jeg selvfølgelig ikke kan forstå eller erfare hvordan akkurat DU har det). Du vet sikkert alt dette intellektuelt, og kanskje høres det ut som klisjeer, og kanskje blir du bare sint for at jeg tillater meg. Men jeg får tåle å være en klisje i dag.

    Det ER håp. Det kan bli bedre. Smerten kan mykne. Kaos-tankene kan roe seg, den indre slosskampen tar slutt. Skam, skyld, straff, følelsen av å ikke fortjene hjelp og støtte kan gå over til noe annet. Lengselen etter at noen skal holde i hånda og bare være der kan også forandre farge, bli ok, når resten av kroppen er klar for det.

    Selv om (du vet at) det blir bedre er det også noe FORBANNA DRITT å stå oppi det. Å bare HOLDE UT er en forferdelig tilstand å leve i. Men det er verd det.

    Jeg forstår at det er skummelt. HERREGUD SÅ FARLIG, SÅ MYE ANGST. Men det blir bedre.

    Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg med noe, men vet ikke hvordan. Dessuten er det kanskje lett å tenke “men det er bare sånn som man sier” – men jeg kjenner at jeg mener det virkelig. Du kan få tak i meg på mail. Om så bare for å skrive: “Dette er helt forferdelig og jeg tror jeg kommer til å klikke!!!” – når de tankene setter inn. Kanskje vil du ikke at noen skal si “du kommer ikke til å bli tullete, også dette går over” eller kanskje vil du 🙂 Jeg vet ikke. Og jeg vet heller ikke om jeg ville ha trodd på det, eller sjekka det ut når det var jeg som “holdt på å klikke”. Du er uansett veldig velkommen til å ta kontakt, enten det er snart, om en måned eller et år, om du vil. Helt på ordentlig.

    Jeg ønsker det alt godt for veien videre, veien tilbake til deg selv. Og takk for at du deler! Stor klem, Ingrid



    • veientilbaketilmeg

      June 9, 2015 at 9:19 pm

      Så nydelig skrevet. Tusen takk for gode ord. Jeg tror jeg bare trenger å høre det uendelig antall ganger, at det ER håp, at det GÅR over. Akkurat nå er jeg bare så fryktelig redd og ensom og full av håpløshet, men det gir meg mot å høre fra andre med samme erfaringer. Vi er kanskje ikke like, hver historie er unik, men mye har vi nok allikevel til felles. Jeg tar gjerne kontakt på Mail. Takk



      • eventyrtur

        June 9, 2015 at 9:35 pm

        Siden dette var den første kommentaren jeg noen gang har skrevet på en blogg så vet jeg ikke om du får/fikk opp min mailadresse, som jeg trodde? Eller gikk det kanskje via min blogg (som bare er kaos for tida). Bare si i fra hvis jeg skal skrive adressen her i stedet. Ingrid



      • veientilbaketilmeg

        June 9, 2015 at 9:47 pm

        Det kom bare opp bloggadressen din😊



  5. ms

    August 3, 2015 at 7:53 am

    Jeg leser bloggen din, utrolig mye bra du skriver.
    Du klarer å sette ord på ting å jeg kjenner igjen masse av det du skriver..
    Jeg har nettopp fått diagnosen ptsd å har ingen å snakke ned om det.

    Jeg lurer på om du har lyst å ha kontakt over f eks mail?



  6. Kristian

    August 26, 2015 at 2:51 am

    Sitter oppe her selv nok en natt… Søvnløs… Med samme ptsd-problematikken som deg… Fant deg helt tilfeldig her jeg sitter og søker etter “mirakler” som kanskje kan gjøre det daglige livet litt lettere… Sovner vel på morrakvisten når kroppen sier stopp. Har bare lest litt av det du skriver, for jeg vil heller vente til en dag der formen er litt bedre slik at jeg ikke drar meg selv enda lengre ned her midt på natta.. Det er en fattig trøst, men vit at noen tenker på deg, selv om dette er en skade som føles som ensomheten selv…



    • veientilbaketilmeg

      August 26, 2015 at 8:51 am

      Ble ikke mye søvn her eller. Sånn er det bare av og til. Takk for omtanke og positiv tilbakemelding. Du er velkommen til å lese så mye du vil. Jeg skriver mest for å få ut alt det jeg aldri får sagt….



  7. Huskestuemor

    October 9, 2015 at 11:04 pm

    Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Vil ikke virke helt teit. Føler meg teit som skriver, men føler også at jeg bare må. Vet ikke en gang om du kommer til å lese dette.

    Men å lese dine tanker er som å lese mine egne. Jeg vet at jeg ikke har skrevet ordene, men fryktelig mange av dem er tatt rett ut av mitt eget hode.
    Som om du har lest mine tanker, skrevet dem ned og nå må jeg se dem sort på hvitt. Øynene fylles av tårer, det snurper seg bak strupen. Jeg er 12 år og uelsket, ensom, et dårlig barn, et barn som slår seg selv i ansiktet gang på gang i håp om at blåmerket ikke skal forsvinne så noen kanskje kan gjøre noe, hjelpe, se.. Jeg er den tenåringen som kommer hjem med absolutt beste karakter på muntlig eksamen, for så å få et likegyldig trekk på skuldrene og beskjed om at det sikkert kunne vært gjort bedre allikevel. Jeg er det barnet som blir dyttet ned kjellertrappen mens lillesøsteren får nytt donaldblad. Jeg er den 13-åringen som søker seksuell oppmerksomhet fra menn. Som kommer hjem klokken 04 på natten, og får husarrest og ikke noe mer. Som alltid får høre at hun bare er lat. Og dessuten tjukk (hvordan kan jeg tro at en mann vil ha meg? Menn liker bare tynne damer). Synd og skam det der med vekten, for jeg har jo et pent ansikt. Om jeg bare ble tynn, så.. Dette ble jeg fortalt. Gang på gang. Samtidig som jeg fikk servert en stor pose potetchips daglig, og svelget den ned med Cola.
    Jeg er 19-åringen som ikke klarer å komme seg ut av sengen og må slutte på høyskolen fordi det bare ikke går. Jeg funker ikke. Forstår ikke hvorfor.
    Jeg er 21-åringen som blir mamma og som aldri har hørt ordene “du er viktig og jeg elsker deg” eller “du er flink”. Jeg famler i mørket og må forme meg selv som forelder. Gjøre det motsatte.
    Jeg er 30-åringen som fullfører noe for første gang i livet. Et fagbrev. Som det tar meg 2 år å hente. Jeg har sikkert ikke fortjent det. Det er nok bare en feil.
    Jeg er den nygifte som går i tusen biter når ektemannen banner over en IKEA-flatpakke. Panikk. Ubehag. Vær så snill. Er du sint? På meg? Er du sint? Er du sint nå? Smil da, vær så snill! Se på meg og smil?
    Jeg er den nybakte moren til en baby, med 2-åringen hylende av trass og tenåringen rasende av hormoner, og det er for mye. For mye! Lyder, bevegelser, kaos. Jeg dissosierer. Mister ord. Vil vekk, vekk, vekk, men må bli. Står i midten av en tornado og har ingenting annet enn kaos å holde meg fast i.
    Jeg er 34-åringen som mister jobben på sms en fredag kveld. Og da skjer det. Har vaklet på den tynne linen hele livet. Nå faller jeg.

    I dag er jeg 36-åringen som føler seg avvist og feil fordi behandleren ikke har svart på mine to siste forespørsler om å få ny time. Vil ikke sende ny sms med enda en forespørsel. Føler meg dum og liten. Forstår han ikke at jeg ikke klarer å be om mer? Han vet jo hvem jeg er og hvordan jeg virker. At jeg skygger banen når jeg blir usikker. Fastlåst.



  8. veientilbaketilmeg

    November 17, 2015 at 8:54 pm

    Det går fint. Kan jeg sende deg adressen på pm på Facebook eller noe?



  9. Julie

    May 9, 2016 at 9:15 am

    Hei 🙂

    Jeg jobber som erfaringskonsulent i RVTS midt, og kom over bloggen din i dag. RVTS er en tjeneste for tjenestene, og driver mye med undervisning og veiledning for bla helsepersonell innenfor psykiatrien. Du skriver knakende godt, og jeg kunne gjerne tenke meg å få kontakt med deg…om du vil?



Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: