Kjære du som står ved min side. Som ser meg fra alle hold, på godt og vondt. I perioder mest vondt. Kjære du som ser meg kjempe med nebb og klør men ikke lar meg gi opp. Du som oftest får en skyllebøtte når jeg har en skikkelig dårlig dag. Kjære deg som ser meg gråte fortvilet, kverulere uten stopp, trekke meg langsomt inn i meg selv og kaoset mitt. Kjære du som lar meg få være så mye mer enn psykdommene som til tider nesten spiser meg opp. Du som ser meg bli revet mot alle kanter, men som holder meg sammen. Du som ser på meg med samme verdighet, samme blikk, uansett hvordan min tilstand måtte være. Du som står støtt på stedet hvil, selv om jeg gjør alt jeg kan for å velte deg over ende. Du som stadig gjentar at det ER håp, at vi skal klare dette, SAMMEN. Du som sier at du elsker meg hver dag, selv om jeg til tider gjør alt jeg kan for å få deg til å hate meg. Fordi JEG skal ikke kunne elskes, JEG fortjener ikke kjærlighet. Du som sover ved siden av meg, også de nettene hvor jeg vrir meg i mareritt, angst og søvnløshet hele natten. Du som ikke viker min side, ikke en gang om jeg ber deg om det. Ikke en gang om jeg ber deg dra dit peppern gro viker du unna. Fordi vi to hører sammen, vi er ett. Du gav et løfte den dagen vi giftet oss. Et løfte om å elske og ære meg i gode OG onde dager. Og det løftet tenker du å holde. Fordi du har evnen til å se forbi sykdommen, forbi mørket og kaoset. Forbi håpløshet og uendelig kaos. Du ser det jeg ofte ikke ser: at det er så mye mer. Så takk kjære du. Takk for at du holder ut. Takk for at du tviholder i håpet når jeg selv ikke makter å se det. Takk for at du selv på de mørkeste av mørke dager klarer å gi meg lysglimt av glede. Av håp og tilhørighet. Takk for at du gang på gang tar mitt liv i dine hender og leder meg trygt i havn. Takk kjære mannen min! En dag skal jeg bli frisk, en dag skal jeg holde foredrag om dette, sitte på andre siden av bordet og ikke være pasient men behandler. En dag skal jeg gjøre deg så stolt av at jeg er så mye mer enn dette. ❤️ 

  

Advertisements