I tiden framover vil blogginnleggene mine kunne inneholde en del tanker, opplevelser og følelser rundt spiseforstyrrelser. Det er ikke ment å trigge noen, og jeg vet heller ikke hva som kan trigge nettop DEG, så om du vet du vil kunne trigges er du herved informert. 

“Spiseforstyrrelser lever så lett sitt eget liv” sa du, og så på meg med et bekymret blikk. Jeg hadde nettopp tatt av meg ti kilo på en måned, men skjønte ikke hva du snakket om. Trodde jeg hadde kontroll. Tenkte at her har jeg da vært mange ganger før, jeg VET når jeg må snu. Trodde jeg. For det var ikke sånn denne gangen. Og i stedet for å snu mens leken var god, så fortsatte jeg med friskt mot-rett inn i fordervelsen. Ja, for det er ikke mye annet å kalle det. Det rene helvete. De kommer snikende og virker ganske uskyldige i begynnelsen, de spiseforstyrrede tankene. Før de gradvis tar helt over, og det meste går ut på å tenke på mat, eller mangelen på sådan. Jeg hadde aldri, ALDRI trodd jeg skulle havne her. Jeg klarte å slutte med selvskading, slutte med å kutte meg. Men dette kan vel strengt tatt ikke kalles mye annet enn selvskading på høyt nivå. Av erfaring kommer jeg verken til å snakke om vekt eller bmi, da dette kan virke svært triggende. Både på meg selv og andre. Men tankefengselet det er å være fanget i en spiseforstyrrelse tror jeg er det samme, uansett vekt og bmi, uansett om det er Ana eller Mia. Ett år etter DBT, og det er dette jeg sitter igjen med. Jeg har blitt dritgod til å holde ut i krise. Dritgod til å klare bare litt til. Helt til det smeller. Men DA vet jeg jo ikke hva jeg skal gjøre, og da kom dette. Kjære dere som gikk i DBT gruppe med meg: jeg håper det går bedre for dere! Jeg VET at det ikke gjør det for noen av dere, men håper det gjør det for dere andre. Håper dere lærte det jeg ikke klarte å lære: å HÅNDTERE følelsene, ikke bare holde dem ut til det smeller…..

Tenk om jeg hadde tatt deg på alvor den dagen? Tenk om jeg hadde visst at konsekvensen av å ikke høre på deg når du ba meg om å snu var dette? Tenk om jeg visste hvordan dette skulle ta over hvert ledige sekund? Men i ettertid har vi vel blitt enige om at det nok alt var for sent. At frøet alt var sådd. At jeg alt var på god vei inn i det.

Spiseforstyrret, jeg? Sa jeg til en ansatt ett av stedene jeg var innlagt. “Er du ikke det da?” svarte hun. “Er det ikke nettopp forstyrrelser i spisingen du har da?” Jo, sa jeg og så ned i bakken. Skammet meg. Tenkte på kaoset jeg hadde stelt i stand. Tenkte på at jeg under ett år tidligere fortsatt hadde hatt et valg. Nå står jeg midt i kaoset, og vet du: det er ikke noe jeg unner min verste fiende. Du står opp om morgenen og tenker på mat. På alt du har lyst på men ikke fortjener å spise. Lurer på hvordan du skal få brent av flest mulig kalorier, hvordan du skal holde ut lengst mulig uten mat. Planlegger dagens middag, det må jo se ut som om du spiser… bruker evigheter på å lage mat. Mat du ikke lenger fortjener å spise. Og om du skulle komme til å spise mer enn den tilmålte mengden: hvordan bli kvitt det fortest mulig? Bekymrede blikk på vekten. Av med alt av klær, flere ganger om dagen. Du som før var så sosial, du som elsket å spise lunch eller gå ut med venner-du kan ikke lenger være med på noe. Det bare GÅR ikke. Det blir bare rett og slett for vanskelig. Burer seg inne i sitt eget fengsel. Fanget i tanker som bare eskalerer. Kjemper i mot med nebb og klør, men oftest har du ikke sjans. Og så spør du: skulle vi ha fått deg innlagt på en avdeling for spiseforstyrrelser? Og jeg snur meg mot deg med tårevåte øyne. NEI! Sier jeg. NEI! For selv om jeg forstår at dette problemet bare vokser, så vil jeg ikke la det få ta over. Jeg vil ikke gå i terapi for spiseforstyrrelser, det er ikke DET som er mitt problem. Det har bare blitt nok en finurlig mestringsstrategi, nok en måte å holde ut på, nok et symptom…. det er det som ligger UNDER jeg trenger å jobbe med. Jeg trenger å lære hvordan jeg skal håndtere følelsene, ikke bare hvordan jeg skal skyve dem under teppet og ignorere dem til de blir store som fjell. Jeg har ikke vært så aktiv den siste tiden, nå vet dere hvorfor. Jeg har måttet bruke kreftene mine på mine nærmeste, og på å fullføre skolen. Og jeg har ikke villet vise denne siden av bildet. Både fordi jeg nok ikke helt har villet innse selv hvor langt det har gått, men også fordi jeg VET hvor smittsomt det er…. JEG er fortsatt fullstendig klar over at dette ikke er riktig. JEG har både stahet og styrke til å snu dette, noe jeg også tenker å gjøre. Men det tar tid. Behandling tar tid. Endring tar tid. Man må bare tørre å stole på det. Og DET gjør jeg nå. Men enn så lenge: spiseforstyrret? Jeg? JA, men jeg jobber med det…. 

takk for tilliten, takk for at du leste❤️

  

Advertisements