Jeg blir revet mellom flink pike og syk pasient. Mellom hun som nettopp fullførte skoleåret med bare seksere, og hun som lever i et helvete styrt av vekt, mat (eller mangel på sådan) trening, kalorier og avføringsmidler av ymse slag. Jeg blir revet mellom framtidsdrømmer jeg trodde var totalt uoppnåelige, men som med gode karakterer plutselig er skummelt nær, og hun som er så sliten at hun helst vil gi opp. Jeg rives mellom jenta som var best i klassen i alt, og hun som føler hun ikke har noen som helst verdi som menneske. Jeg vil så mye og så lite. Klarer alt, men orker ingenting. På evig jakt etter en balanse jeg ikke lenger er sikker på om finnes. Det svinger, jeg tviholder meg fast, men hvor lenge holder det før jeg glipper? Som det er nå kan det ikke fortsette. Dette er ikke et liv, dette er ikke noe man kan holde ut. Jeg visste ikke mye om spiseforstyrrelser sist sommer. Vel, litt visste jeg jo, jeg har vært faretruende nære utallige ganger, men ikke havnet i det helvete jeg befinner meg i nå. Et helvete hvor tanken på mat styrer det meste. Et ensomt helvete. Jeg ser tallet på vekta, jeg ser størrelsen på klærne, jeg ser det på bilder, men om jeg ser meg selv i speilet ser jeg det ikke. Når jeg ser på meg selv skjønner jeg det ikke. Og det er så jævlig ensomt at venner og bekjente går rundt og later som ingenting eller kommenterer hvor flink jeg er til å løpe, når du så inderlig skulle ønske at noen turte å si: det holder nå. Du ser ikke bra ut, dette har gått for langt. Men på den annen side: om jeg ikke skulle hatt dette, hva skulle jeg hatt DA? Dette er bare selvpining i ny drakt. Sting har blitt byttet ut med kilo, men smerten er fortsatt der. Kaoset herjer like mye på innsiden, og man skulle ønske det syntes tvers igjennom så andre kunne se og forstå. Hjelpe meg til å finne ut av hva som er best for meg nå. For selv har jeg ingen ide. Jeg er bare det andre ønsker at jeg skal være, en illusjon av andres forventninger, en hamskifter, en ensom kamelon..

   

Advertisements