Som en kamelon bytter farge for å passe inn. For å ikke bli lagt merke til, for å beskytte seg selv mot fare….

Sånn skifter jeg personlighet etter menneskene jeg omgås og miljøet jeg oppholder meg i. Jeg blir den jeg tror andre forventer at jeg er. Går inn og ut av ulike roller. For JEG? Jeg finnes ikke. Jeg er bare et resultat av andres forventninger, en evig streben etter å passe inn og være bra nok. Jeg føler meg som et tomt skall. En tom kamelon som stadig skifter farge. Har ikke så mange andre måter å forklare det på akkurat nå. Jeg leter etter meg selv, men jo mer jeg leter, jo mer forsvinner jeg. Jeg har tusen spørsmål, men finner ingen svar. Jeg møter bare meg selv i døra-gang på gang på gang. Og det får meg til å lure på om jeg noen gang vil komme til å føle meg hel? Jeg vil huske, men ikke huske. Glemme, men ikke glemme. Føle, men ikke føle. Forstå, men ikke forstå….. Dette emnet er ufattelig vanskelig for meg å jobbe med. Jeg blir rasende på meg selv. Så til de grader selvdestruktiv. Og full av skam. Til sommeren har jeg bursdag. Jeg fyller et rundt tall, men jeg klarer ikke relatere meg til det. For om jeg skulle ha vært like gammel som tiden jeg husker av livet mitt, hadde jeg knapt vært 17 tror jeg. Om jeg hadde fått fyllet opp alle de svarte hullene. Og jeg hadde klart å forstå og godta meg selv som den jeg er, ikke bare fortsette å være en kamelon.

Jeg? Jeg er ingen….

  

Advertisements