Jeg hadde gruet meg til påsken, lenge. De siste ukene har bare handlet om å holde ut. Om å på et finurlig vis navigere mellom ulike destruktive strategier for å holde litt kontroll på kaoset. Så sto jeg der, midt i stormen. Midt i selvskading og en hjerne mer spiseforstyrret enn noen gang før. Når jeg først gjør noe så må jeg liksom gå all in. Det har vært stemmer fra fortiden. Utallige triggere og flashbacks. Det har vært tankekjør. Kaos. Håpløshet. Ingenting å holde seg fast i. Jeg kommer tilbake til stemmene fra fortiden, jeg skal fortelle mer om dem så fort jeg får hodet nogenlunde over vannet. Akkurat nå gjelder det bare å holde seg fast. Holde ut de siste dagene før jeg igjen sitter trygt plassert på skolebenken og på kontoret til behandleren min. Til jeg igjen kan slippe opp og puste ut. Det er ikke mye mer å dele akkurat nå. Ikke så mange krefter igjen. Håper dere har en så ok påske som mulig, og husk: den er snart over.. 

 

Advertisements