Jeg var hos legen i dag. Det vanlige. Ble veid og snakket sammen rundt det. “Du har tatt av mer, jeg så det på deg” “hva er planen videre nå, dette er jo bare en annen form for selvskading, er det ikke?” Jo, det er det. Jeg elsker kontrollen det gir meg. Kontroll nok til å  ha bedre dager, til å kunne leve litt mellom slagene. Så lenge jeg følger nazi regimet jeg har laget meg opp. Et regime hvor reglene stadig strammes inn, og jeg lydig føyer meg etter dem. For litt fred. For følelsen av å leve. For å slippe unna de intense episodene med skadetrang. De trenger jeg jo ikke nå, nå som jeg teoretisk sett skader meg selv hele tiden… jeg ser hvor jeg går. Jeg har sittet på gjerdet og vært tilskuer til dette dramaet mitt en stund nå, uten å gripe inn. Jeg har fortsatt muligheten til å snu, men jeg gjør det ikke. Fortsetter videre med stø kurs, helt feil vei. For hver kilo jeg går ned blir jeg stolt av hvor flink jeg har vært, samtidig som jeg ser meg selv i speilet og sier til meg selv at dette har gått alt for langt. Og så tar jeg meg i å lengte. Lengte etter den dagen når jeg ikke lenger har et konstant behov for ytre bevis på mitt indre kaos…..  

 

Advertisements