Dette innlegget sitter langt inne. Jeg har skullet skrive det en stund, men har aldri fått helt motet til å gjøre det, har ikke helt ville smake på de ordene.

Jeg husker den dagen du sa at dette må vi ta på alvor. Jeg hadde gått ned 10kilo på ganske kort tid, og du var bekymret. Vippet litt på grensen til å kalle det en spiseforstyrrelse, men jeg ristet på hodet og sa at det skulle det ikke få hete. For SÅ langt hadde det jo ikke gått enda. Og det var kanskje riktig akkurat der og da. At jeg hadde en ørliten bit igjen av kontroll, at jeg fortsatt hadde muligheten til å snu. Jeg har kontroll sa jeg, jeg er fullstendig klar over hvor dette fører hen, og at jeg både kan og MÅ snu nå…..

Men jeg gjorde aldri det. Jeg hang meg opp i vekt. Først skulle jeg ned 10kg, så 15. Så kunne det likegodt bli 20. Det skal nevnes at jeg var helt normalvektig til å begynne med, så 20 kilo er å ta litt hardt i. 

Jeg løp mer, spiste mindre. Ble strengere på hva jeg fikk spise. Reportoaret ble stadig mindre. Fikk blod på tann. Så flink du er, sa mange. Så flott du ser ut…. og jeg tenkte at de bare skulle ha visst. Til og med fastlegen min kommenterte hvor flott det var da jeg var der og hadde tatt av meg 10kg på en måned. Fin bmi for deg, men du burde ikke bli tynnere. Jeg hørte bare det første, og tenkte at ok-jeg er ikke tynn nok. Så ble det en flukt. En strålende måte å flykte fra problemene. En form for selvskading som ikke stadig trengte legevaktbesøk og sting. Og det økte i omfang. Jeg spiste stadig mindre. Løp om mulig enda mer. Vinteren kom, og jeg kunne gjemme meg under store jakker. 77kilo ble til 54. Str M og L ble til XS, 38/40 til 34, 30/31 til 27. Men det var ikke så synlig under den store vinterjakka. Så begynte jeg å kaste opp. Først forsiktig eksperimentering når jeg hadde sprukket og spist noe jeg ikke “fortjente” så tok det også overhånd. I perioder flere ganger om dagen. Og sånn veksler det-mellom å spise nesten ingenting, til å sprekke og spise alt for mye, for så å kaste det opp igjen. Og jeg tenker på den dagen hvor jeg satt i stolen din og du sa at vi måtte ta dette på alvor. Tenk om jeg hadde gjort det da? Tenk om jeg hadde snudd mens det enda var mulighet? Tenk om jeg hadde kunnet slippe alle disse dagene med evig slåssing mot meg selv? Tenk om jeg hadde sluppet alle de timene hengende over do? Tenk om jeg hadde snudd mens jeg enda hadde muligheten…..

Jeg har ikke skrevet så mye i høst og vinter, rett og slett fordi jeg er helt tappet for krefter. En liten ting kjennes ut som et helt maraton. Ting raser sammen og det er ikke mye igjen av meg-hverken fysisk eller psykisk. Jeg er fortsatt der hvor jeg enda har sjans til å snu. Hvor jeg fortsatt kan forstå at å veie 54 kilo og være 175 høy ikke er helt ideelt. Jeg har fortsatt litt å gå på, men det må snu nå. Jeg merker hvordan alt blir forandret. Å gå i butikken har blitt et sant mareritt. Å skulle bli bedt bort er omtrendt umulig. Tenk om jeg måtte spise? Julen gikk med til å late som om jeg var mett eller hengende over doskåla. Jeg krangler med meg selv for å fortjene noe som helst, og det blir bare strengere. Fortjener ikke mat, ikke hvile, ikke søvn, ikke gode ting…. dagene flyter i hverandre. Jeg må kle av meg absolutt hvert eneste plagg på kroppen for å veie meg flere ganger om dagen. Avføringsmidler har for lengst blitt en trofast følgesvenn. 

Jeg står her og ser på all elendigheten. Det sitter langt inne. Det har vart en stund, men nå velger jeg å være åpen om det: ja, jeg HAR en spiseforstyrrelse. Jeg jobber med å komme ut av det, men det er ikke lett. 

  

Advertisements