Ikke mer, ikke mindre. Det er eneste måten å beskrive psykisk status presens på. Fordi at jeg er som en vektstang. Noen ganger befinner jeg meg på midten, hvor alt bare er grått og trist, og energinivået er heller labert. Da er det ganske stabilt. Jevnt over det samme. Så får jeg mer energi, og med den kommer angsten. Jeg begynner å plage meg selv mer, graver meg ned i elendigheten. Vekten er plassert lenger ut på vektstangen, så jeg må gjøre tilsvarende i andre enden for å få balanse. Så mens jeg har stadig flere panikkanfall og episoder med selvskading, enda fler runder med oppkast etter måltider og søvnløse netter-så må jeg også være enda flinkere på skolen, rydde enda mer i huset, være en enda bedre kone og mamma, løpe enda fortere og enda lenger. Energiregnskapet går i dundrende minus hver eneste dag, men likevel fortsetter “regnskapsføreren” med friskt mot. Dag etter dag. Det er som om jeg på en sånn dag trenger 50millioner energienheter for å komme i mål, mens det jeg har er 50….. likevel fortsetter jeg. Og får det naturligvis verre, fordi jeg er så sliten. Men kjører på videre. Fortjener ingenting. Ikke mat, ikke søvn, ikke gode ting, ikke noe. Det er en evig kamp. Hver dag, hele dagen. Jeg våkner enda mer sliten enn jeg var da jeg gikk og la meg, regnskapet er jo gått i enda mer minus. Likevel står jeg opp, kler på meg fine klær, sminker meg, gjør barn klar for barnehagen, går tur med hunden, drar på skolen, løper, rydder, vasker, bretter klær, henter i barnehagen, lager middag, går tur med hunden igjen, gjør lekser, leker med barn og legger barn. Så kommer kvelden og det smeller. Men det er det ingen som ser, fordi de ser bare det høytfungerende helvete som vises på dagtid. De ser hun som løper flere mil i uka til tider, hun som fikk 6 i både matte og samfunnsfag til jul. Hun som stadig blir tynnere, men det er vel sikkert fordi hun er så flink til å trene. 

Det de ikke ser er hvor sliten jeg er etter å ha banket meg selv opp, dag etter dag. Ser ikke at eneste måten jeg kan føle meg trygg på nå er etter en omgang juling-fordi det er sånn det alltid var før. De ser ikke den evige kampen jeg har med meg selv, alle timene jeg tilbringer enten sultende eller hengende over doskåla. Alle de søvnløse nettene. Kreftene som er ved å ta helt slutt. Fordi disse to tingene kan liksom ikke eksistere samtidig. Men hvorfor kan de ikke det, når det finnes BÅDE dag og natt, lys og mørke, kulde og varme, hardt og mykt, sterk og svak? Det kjennes ut som at for å bli forstått og tatt ordentlig på alvor så burde man ligge i senga og ikke komme seg ut på dagevis. Men det klarer jo ikke jeg. Jeg klarer ikke å tillate meg selv å holde senga om jeg har influensa og 40 i feber en gang. Klarer knapt å tillate meg en liten stund i senga hver natt for å få minimalt med hvile. Hvorfor skal det være så vanskelig å forstå? 

  

Advertisements