Som et ledd i å belyse rikets tilstand, velger jeg, som andre før meg, å skrive et innlegg hvor jeg tar leserne med meg et døgn på akutt psykiatrisk avdeling. Denne tråden ble startet av lunaen.blog.no og jeg håper flere, som meg, velger å følge etter. Jeg oppholder meg for tiden ikke på den aktuelle avdelingen, men velger et døgn fra sist jeg var der.

Da jeg ble lagt inn hadde jeg bedt om det i mange uker. Jeg hadde vært en kasteball i systemet, og dere ville hele tiden prøve om jeg klarte litt til. Men til slutt skjønte også akutt teamet at nok var nok, og sendte meg til akutten. Her ble jeg møtt med de vanlige spørsmålene om jeg var suicidal eller hadde skadetrang. Det er vel derfor jeg er her svarte jeg. Likevel fikk jeg beholde både Pc- og telefon lader, skolissene i skoene mine og bagasjen ble langt i fra godt nok sjekket. Jeg var visst så rolig at de stolte på meg. 

Klokken er 0700. Nattevakten banker på og stikker hodet inn, for å sjekke om jeg lever før de går av vakt. Spør kjapt om jeg har sovet godt, og jeg svarer at nei, jeg har vel egentlig ikke sovet noe særlig. Neivel svarer vedkommende og går videre på runden. Jeg står opp. Pusser tennene og går på badet. Skifter og sitter pent og venter til det er “lov” å oppholde seg i fellesarealet. 

0830: det banker på. Et menneske kommer inn og presenterer seg som kontakten min for dagen. Sier at det er frokost, skal jeg ikke ha mat? (Da jeg ble skrevet inn var ett av temaene mat. Jeg trenger hjelp til å få i meg litt mat sa jeg, og de lovet å passe på. Sitte sammen med meg mens jeg spiste) Joda svarer jeg, og rusler mot matsalen. Der er det ingen. Sitter og pirker i et knekkebrød med makrell i tomat. Det kommer andre, men de setter seg for seg selv. Jeg pakker maten inn i papir og tar det med meg, i tilfelle jeg ikke klarer å gå uten mat til neste måltid. Går inn på rommet igjen, og sitter og stirrer ut i lufta. Alarmen går hele tiden, og de som er på jobb løper fram og tilbake i gangene. Det er skriking, ting blir kastet vegg i mellom, og beltesenga blir kjørt fram og tilbake i skytteltrafikk. Jeg sitter fortsatt på rommet, alene. Blir veldig urolig. Får masse skadetrang. 

Kl 10: ber om å få snakke med kontakten min. Sier at det koker nå, jeg har mye skadetrang. Får beskjed om at vedkommende ikke har tid, at jeg får vente. Så jeg venter. Og det topper seg. Fordi de har bestemt seg for å stole så på meg har jeg hverken tilsyn særlig ofte, eller restriksjoner på utgang. Så jeg kler på meg sko og jakke. Spør igjen om å få snakke med kontakten min. Som fortsatt er opptatt. Har ikke tid. 

10:45: tar kontakt med en av de andre på jobb. Sier jeg må ut en tur. At jeg ikke klarer å roe meg, har så mye skadetrang og angst. Hadde vedkommende sett meg i øynene under den store hetta burde h*n ha sett at å sende meg ut alene i den tilstanden nok ikke var særlig lurt. Men det skjer ikke. Jeg blir låst ut, med ønske om god tur. Jo takk skal du ha…..

Jeg går til nærmeste bensinstasjon, kjøper barberhøvler og en glassflaske. Det er bare selvskading som står i tankene mine. Må få bort kaoset, få ro. Demonterer høvlene, knuser glassflaska og finner meg et toalett i en avsidesliggende krok på sykehuset. Skader meg. Gråter. Blør. Blir rolig. Kaster flaska og noen av barberbladene og går tilbake til avdelingen. Ringer på, men ingen svarer. Tenker at jeg bare skal gå. Men prøver igjen. Kommer inn den første døra, men det samme skjer ved neste. Ringer på to ganger, men ingen svar. Prøver en tredje gang, med blodet piplende ned over armene i en alt for stor jakke. Slipper inn. “Har du hatt en fin tur? Det var vel sikkert godt å få luftet seg litt?” Jeg svarer at jeg fikk jo i allefall gjort det jeg skulle, og den ansatte nikker og sier at det er jo bra. Joda….. går inn på rommet igjen, fortsatt med barberblader i lomma. Fordi de stoler på meg, glemte visst å sjekke. 

12:30: banker på døra. Det er lunch. Jeg vet ikke om jeg er så sulten sier jeg. Får beskjed om at jeg bare får se da. Tusler ut i matsalen. Spiser litt. Alene. Går tilbake til rommet, alene. Sitter og tenker, grubler, ting hoper seg opp. Ingen som kommer innom, og jeg er for urolig til å oppholde meg i fellesarealene. Dunker hodet i betong veggen så det dundrer. Det banker på døra. “Jeg hører det smalt, var det herfra?” Ja, svarer jeg. “Hva var det da?” Jeg dunket hodet i veggen bare. “Men det kan du jo ikke gjøre, da må du heller be om å få snakke med noen” jeg har prøvd flere ganger svarer jeg, og får beskjed om at de har det veldig travelt. De er bare fire på jobb, og mange er urolige. Det er jeg også prøver jeg å si, men vedkommende haster videre. 

15:30: det banker på døra. Middag. Bli med å få deg litt mat. Jeg subber etter. Tar litt mat. Spiser sakte. Subber tilbake til rommet mitt. Spør etter kontakten, men h*n er opptatt med å skrive og går snart av vakt. Alarmene går i ett. Som tidligere er det skriking, løping, ting som flyr vegg i mellom. Og jeg sitter der på rommet mitt, alene og stille. Full av sår og med alt for mange ting å kunne skade seg på. Planlegger og funderer. 

17:00: det banker på døra. Kom og spis is med oss i stua. Jeg ser mistroisk på vedkommende. Lurer på om de har fått med seg hele spiseproblematikken i det hele tatt. Men ok, går ut i stua og gjør som jeg får beskjed om. Jeg er lydig sånn. Spiser is. Går tilbake på rommet. Så til badet. Henger over doskåla og kaster opp i sikkert 20-30 minutter. Det sitter en vakt i gangen ikke langt unna, men ingen banker på eller prøver å få kontakt. 

Kl 18:30: det banker på døra. Kveldsmat. Kom og spis. Sier at jeg ikke er sulten. At jeg ikke skal ha mere mat i dag. Gråter. Kontakten kommer inn. Setter seg ned og spør hva som er galt. Jeg forteller om hele min dag. Om alarmer som går konstant, mennesker som løper fram og tilbake. Ting som blir kastet vegg i mellom og andre pasienter som hyler og skriker. Og sier at jeg skulle ønske jeg også klarte det. Å hyle og skrike og kaste ting og få alt raseriet ut av meg. “Men sånn er jo ikke du” får jeg beskje om, og jeg svarer:NETTOPP! Og derfor tror dere automatisk at jeg har det bra. Jeg forteller om turen jeg hadde på morgenen, at jeg har barberblader i lomma på jakka mi. Bare fordi jeg på pur f ville prøve og se om jeg fikk det med meg inn. Og det gjorde jeg jo, fordi jeg er jo så snill. Kontakten virker litt overrasket. Sier det er fint jeg sier i fra. Ber meg gi h*n barberbladene og forsikre h*n om at jeg ikke har mer jeg kan skade meg på. Mer? Sier jeg. Jeg har jo skolissene, telefonladeren, PC laderen, belte på bagen min…. vær så snill og ikke stol så på meg! Det er en grunn til at jeg også er her, minner jeg dette mennesket på. Joda , det forstår man, og jeg skal få tettere tilsyn. Det er bare det at de er så få på jobb, og det er så mange alarmer som går hele tiden……. 

kvelden går i samme tralten. Nattevaktene kommer og man får til slutt medisiner så man kanskje kan være heldig og få litt søvn. Hvem vet hva morgendagen måtte bringe?  

 

Advertisements