Det blir mørkere. Enda mørkere enn den svarte natten jeg allerede står i. Det kvelende mørket legger seg enda tettere om meg, som en slange på vei til å kvele byttet sitt. Jeg gisper etter pusten, prøver desperat å få fotfeste på et underlag som forsvinner under meg. Raser sammen. Jeg har kjempet lenge nå, brukt alle kreftene som bor i meg. Det finnes ikke mer igjen. Jeg er på vei til å la meg bli dratt under og forsvinne. Få slippe denne evige kampen for forståelse. Jeg er bare ett menneske, jeg klarer ikke alt. Mine krefter tar også slutt en gang. Motet blir brukt opp. Viljen til å prøve mer slites ut. Det eneste som lever er en liten gnist av håp, men du ber meg om å gi slipp på den. La den gå.Ser du ikke at om jeg gir slipp på den, så slukes jeg ned i det evige mørket? Ser du ikke at det er det eneste som holder meg her?

Jeg prøver å forklare, men ordene når ikke frem. De forandrer form på vei dit de er ment. Betyr ikke det samme som jeg prøver å si. Om bare ørene dine kunne høre de samme ordene som jeg sier, som jeg prøver å formidle. Om jeg bare kunne gjøre noe for at du skulle forstå. Gi deg en aha opplevelse, få deg til å tenke: er det SÅNN det er? DA skjønner jeg! Men jeg når ikke frem. Finner ikke riktige ord. Finner ingen forklaring. Bare kaos og et hav av druknede følelser. Elendighet. Frustrasjon..

Og vi glir lenger og lenger i fra hverandre. Du sier at du er her, men jeg rekker deg ikke. Rekker ikke frem. Jeg strekker meg så langt jeg kan, men det blir aldri nok. Jeg vil klare det, men det går bare ikke. Ikke nå, når kreftene er brukt opp og alt er rast sammen nok en gang. Bare pinneved tilbake. 

Tillit…. Vil jeg noen gang få det til igjen? 

Advertisements