Jeg er tilbake til traumetider. Kroppen og hodet er i full alarmberedskap. Alt er skummelt, alt er farlig. Man kan ikke stole på noen, ikke tro på noe.

Jeg har tilbragt store deler av mitt 38år gamle liv med å være redd. Kroppen er spent og verker. Hver minste lyd får meg til å skvette, alle bevegelser er skumle. Potensielle farer lurer rundt hvert eneste hjørne.

Så leter jeg. Går rundt og rundt i gatene på let etter det som i en periode fikk meg til å føle meg trygg. Det som ikke fins akkurat nå. Leter etter en følelse jeg ikke lenger husker hvordan kjennes ut. Leter. Ustanselig. Som liten gikk jeg rundt i gatene og lette etter noen som kunne redde meg, ta meg med hjem og adoptere meg. Jeg fant aldri noen….

Jeg var alltid redd. Alltid. Alltid på vakt, alltid klar for flukt. For nye slag. For overgrep. For kjeft. Ventet alltid på neste runde. Ingen steder var trygge, ingen voksne var snille. Som et dyr på flukt. Evig flukt. Fra alt det vonde. Fra seg selv. Jeg har løpt i 36år, nå gjør jeg det igjen. Full flukt. Flukt fra fortiden som puster meg i nakken, som løper like fort som meg. Jeg kommer meg ikke vekk. Panikken eier meg. De selvdrestuktive tankene styrer alt jeg gjør, alt jeg tenker og alt jeg sier. 

Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal gå, hva jeg skal gjøre. Det henger over meg som en svart sky. 

Hold ut sier du. Dette skal hjelpe. Men akkurat nå er det som å gi en paracet til noen med et kraftig migreneanfall. Det skal hjelpe mot hodepine, så da hjelper det sikkert på all hodepine….. Det er akkurat sånn det kjennes ut. Det funker helt sikkert, det VET jeg også at det gjør. Jeg har kjent det. Men når det går så langt som nå, da funker det lite å si at jeg bare skal holde ut. Jeg er helt utslitt av å holde ut, utslitt av å prøve. Utslitt. Helt utslitt. Og rådvill. Hvor skal jeg gå? Hva skal jeg gjøre? Jeg orker ikke dette lenger, orker ikke kave så fælt bare for å få høre at jeg må holde ut litt til.

Kan noen være så snille å få meg til å være mindre redd?

  

Advertisements