Jeg våknet opp til lyden av en melding på telefonen i dag. Timen hos behandleren er avlyst pga sykdom. Ikke mer, ikke mindre. 

Og DER kommer tanketoget dundrende med full styrke. Er dette signalet jeg har ventet på? Skal hun gi meg opp nå? Orker hun ikke mer? Det er ikke noen gruppe heller denne uka, så ingen faste avtaler å holde seg fast i. Jeg trenger faste avtaler…. Og så kommer det enorme savnet etter det jeg hadde før. Følelsen av at det alltid var tid og plass for meg. Følelsen av at jeg betydde mer enn et navn i en full avtalebok. Følelsen av å vite at det alltid var noen der. 

En liten ting som kan lage stor katastrofe. Alle kan bli syke. Alle avtaler kan bli avlyst. Men før var det annerledes. Før ville jeg ha fått en ny time samme uke, så fort det lot seg gjøre. Det gav meg følelsen av at jeg spilte noen rolle. At mitt behov for å ha noe å holde meg fast i ble tatt på alvor. 

Jeg jobber og jobber med å akseptere situasjonen som den er nå, men jeg klarer ikke komme meg videre om det er sånn at så fort jeg kommer meg litt opp og stå så skal jeg gå på trynet igjen. Jeg jobber så hardt jeg kan, men jeg gir opp om jeg føler meg for alene. Jeg gir opp om jeg blir spist opp av savn.

Man kan tenke at jeg overdriver og er en bortskjemt dritt, og det er jeg kanskje også. Men når ting er så til de grader forandret, når jeg er mer overlatt til meg selv enn noen gang mens jeg har gått i behandling-hvordan skal jeg klare å slutte og savne og idealisere det jeg hadde før da?

Bare et eksempel på hvordan en liten tue kan velte et stort lass.

Borte er gleden over 5eren jeg fikk på muntlig engelsk fremføring, borte er tanken om at det kanskje går litt bedre nå. Så står jeg nok en gang tilbake med meg selv og kaoset mitt. Ensom og redd. 

  

Advertisements