Jeg er inne i en evig ond sirkel som jeg ikke kommer ut av. Jeg er helt utslitt nå, og kommer ingen annen vei enn lenger ned i gørra. 

Det ene fører med seg det andre. Usikkerhet fører til håpløshet. Som igjen forsterker det enorme savnet jeg fortsatt har. Og det igjen fører til at skamen tar helt av. Og med skam kommer tristhet, som igjen fører til selvhat og sinne. Får man litt bukt med det ene symptomet, så dukker det opp ett nytt. 

Rundt og rundt.

Jeg er helt utkjørt, både i kroppen og i hodet. Det eneste jeg finner trygghet i er fysisk smerte. Det er kjent for meg, det er noe som har fulgt meg hele livet. Om jeg føler meg ferdig banket opp og misbrukt, så vet jeg at jeg kanskje får litt ro før neste runde. Jeg trenger å føle smerte for å føle at jeg fortsatt er her, at jeg fortsatt finnes.

Om jeg kunne ha byttet ut den psykiske smerten med fysisk smerte, skulle jeg ha gjort det når som helst.

Om mine indre, åpne sår kunne byttes i utvendige sår-kanskje det hadde vært lettere å se at de ikke gror?Om jeg hadde hatt to brekte bein, men alikevel slepet meg rundt uten krykker-kanskje man hadde sett at jeg trengte ekstra støtte akkurat nå?

Om tårene som renner konstant kunne blitt byttet med blod, kanskje det ville ha vært mer synlig da?

I dag har jeg 21 dager uten selvskading. Jeg burde kanskje ha vært stolt. Men jeg er ikke stolt, jeg er redd. Redd fordi det ser så fint ut i statistikken. Nå skader du deg jo ikke, så da går det jo bedre. Nå er vi på riktig spor.Men det gjør ikke det. 2015 har passert uten ett eneste sting eller en eneste innleggelse, men jeg har ikke vært så dårlig på veldig lenge. Statistisk sett har jeg det bedre, fakta faen er at jeg er virkelig i ferd med å gi opp. Som om jeg har kommet til veis ende.

Jeg skal lære meg til å akseptere situasjonen. Men hvordan kan jeg akseptere situasjonen når jeg ikke en gang klarer å akseptere hverken meg selv eller min historie? Hvordan kan jeg bare sette meg ned og akseptere ting jeg har vanskelig for å innrømme for meg selv? Ting jeg gjemmer dypt inne i meg og later som at ikke eksisterer?

Hvordan skal jeg akseptere det faktum at jeg bare blir dårligere, og at jeg ikke lenger føler meg som Anita men som en diagnose? Hvordan kan jeg akseptere desperasjonen som vokser i meg, når jeg vet at det faktisk finnes løsninger på problemene?

Hvordan skal jeg klare å akseptere og måtte leve på dager som er mørkere enn den svarteste natt?

Jeg kommer ingen vei, annet enn bakover. Jeg VET hvor jeg vil, jeg trenger bare hjelp til å komme meg dit, for jeg klarer det ikke alene. 

  

Advertisements