Jeg erklærer herved julen 2015 for over. Ingen fler middager, frokoster eller sammenkomster. De siste dagene har vært som et eneste stort fuckings maskeradeball. Maske av, maske på, maske av.. Og jeg har kjørt løpet fullt ut. Smilt og snakket. Stengt ute alt som heter negative følelser, skrudd av meg selv. Jeg har gitt alt for å lage en god jul for de jeg er glad i. Gitt alt jeg hadde for at de skal ha det bra, men jeg blir aldri nok. Aldri bra nok. 

Nå er jeg bare utslitt. Helt utslitt. Igjen. Og mer ensom enn på lenge. Jeg er så utrolig god på å skli inn i den rollen. På å late som alt er bra. Late som at det går bedre, selv om det er det motsatte som er fakta. Jeg blir gradvis dårligere, rett foran nesa på de som skal hjelpe meg og som sier at de synes det går bedre nå. Jeg har bedt desperat om hjelp en stund.Jeg ble hørt, og det ble en forandring. Som varte i en uke. Nå er det tilbake til det samme. Den samme ensomheten, håpløsheten og rådløsheten. Igjen er jeg hun som lever for å tilfredsstille andre, hun som bare passer inn om hun holder kjeft.

I desperasjon etter siste time hos behandleren før jul, gjorde jeg det siste jeg burde ha gjort: jeg dro rett inn i løvens hule. Jeg dro tilbake til fornektelser, flashbacks og vonde minner. Jeg har vært sammen med mennesker jeg ikke burde være sammen med. Jeg har igjen vært en underkuet nikkedukke uten egne meninger. Uten noen historie. Fordi den historien som lever i meg, er det ingen andre som vil vedkjenne seg. Jeg har gitt alt jeg kan for å leve på en løgn, så andre skal ha det bra. Jeg har latt som. Jeg har smilt. Og jeg har ofret hver eneste dråpe av energi jeg hadde. 

Jeg er tilbake hos meg selv nå, men julen er som et eneste stort hull. Tåke. Beskyttelse mot å huske. Forvirring.

Det eneste jeg sitter igjen med, er en følelse av å ikke høre til. Ikke være bra nok. Ikke fortjene.

Og savn. Om mulig enda mere savn.

  

Advertisements