Nå er jeg faktisk ganske provosert. Provosert av å se hvilken vei ting tar. Er det sånn at de som skriker høyest alltid skal få mest? Er det sånn at de som lager mest drama alltid er de som har det værst?

Sånn som det har utviklet seg i det siste ser det ut til at så lenge man ikke skader seg så mye at man må sy, kommer med et nøyaktig sted og klokkeslett for selvmordsplaner, eller tar en overdose-da har man det fint. Da takler man ting bra. Da er det ikke så farlig. Innleggelse er jo ikke noe bra for deg vet du…. Du har jo så mange ferdigheter nå vet du, du har et helt team rundt deg…. Et team jeg ikke lenger kjenner, et team som virker å ikke ville ha noe med meg å gjøre.

JEG sliter HVER dag med å komme meg gjennom dagen. JEG er helt knust innvendig, og savner så fælt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. JEG har mistet det lille håpet jeg hadde. Men fordi jeg “bare” har skadet meg 3 ganger denne uken-uten å måtte sy, fordi jeg “bare” har sittet en hel kveld med vakt på legevakten denne uken og fått beskjed om at innleggelser ikke er bra for meg-ja da går det vel fint for meg. Jeg med alle verktøyene. Jeg som ikke lager så mye drama. 

Det er sånn det har blitt i disse kretser: man må lage så mye drama som mulig for at noen skal forstå at det ikke går bra. For at noen skal se og forstå. 

Jeg har brukt hele livet mitt på å tørre å stole på, tørre å åpne opp igjen. Tørre å skape en allianse med et annet menneske-og nå er dette mennesket borte. Det gjør så vondt at jeg ikke kan beskrive det, jeg føler meg ensom og forlatt. Jeg er redd for å noen gang tørre å stole på noen igjen-fordi de bare forsvinner. Hver dag går med til å prøve å stå i det, på å tørre og leve. Men siden det tydeligvis går så fint med meg, så spiller jeg liten rolle.

Før kunne jeg ta en telefon. Ett ord var nok til at noen forsto og klarte å roe meg ned og gi meg tilbake litt av håpet. Stemmen som fikk meg til å føle meg trygg er borte nå, og jeg tør ikke ringe den andre. Tør ikke slippe noen inn. Vet ikke om jeg lenger tør å håpe på at den skal komme tilbake, selv om det ikke finnes noe jeg ønsker mer enn det.

Men fordi jeg fortsatt lever, fordi jeg ikke får lov til å bli innlagt, og fordi jeg hverken har slukt mengder med piller eller blitt sydd så mye at jeg ser ut som et lappeteppe-da går det tydeligvis bra for meg. Hurra.

Er dette veien det skal gå?

Er det sånn det skal være?

Jeg er i utgangspunktet redd for å virke for “frisk”, jeg har tidligere erfaringer hvor jeg har fått høre at om jeg hadde opplevd det jeg påstår, så ville jeg ha vært mye sykere. Altså betyr det å være “frisk”at ingen tror på meg, at det umulig kan ha skjedd…. Det er et vanskelig mønster å snu.

Jeg fører som tidligere nevnt dagbokskort, og tallene der tilsier alt annet enn at det går særlig bra. Men det er bare tall. Bokstaver. Noe andre kan legge hva de vil i. For meg ikke bevis nok. I to år har jeg jobbet med å tørre fortelle, tørre åpne opp. Nå er det som om alt det arbeidet er glemt, at det ikke lenger finnes. Akkurat som før føler jeg meg igjen som et saksnummer, bare ett tall i den store sammenhengen. Gjemt og glemt. 

Ikke alle pillene i verden, ikke om jeg hadde kuttet meg opp til det ikke var mer igjen av meg, ikke alle ord i verden kan forklare hvordan jeg føler meg nå. 

  

Advertisements