Veien tilbake til meg kaldte jeg bloggen min. I håp om at jeg en gang skulle finne tilbake til latter og glede. I håp om at dette en gang ville gå over.

Jeg har insett at det ikke gjør det. Det kommer ikke til å bli bedre, jeg graver meg bare mer og mer ned i et bunnløst helvete. Det finnes ingen vei tilbake. 

Den siste flammen av håp har sluknet, bare asken er igjen. Veien som en gang lå der foran meg har blitt jevnet med jorden og borte, og jeg famler alene rundt i ett uendelig mørke.

De små øyeblikkene av glede som pleide å lyse opp stien for meg har dødd ut. Det blir lenger og lenger mellom dem, og jeg kan ikke lenger se hvor jeg går. Hånda jeg har holdt meg fast i, og som har ledet meg trygt fremover i det stumme mørket sklir ut av min. Jeg tviholder, men den er for glatt. Og det glipper….

Avgrunnen åpner seg under meg og sluker meg hel. 

Jeg har vokst opp med at man ikke skal stole på noen. Jeg har prøvd og feilet-gang på gang. Til jeg prøvde igjen. Og møtte tillit. Håp. Forståelse. Så var det over.

Det blir feil å si at jeg står igjen alene, fordi jeg gjør ikke det. Jeg har et helt team som heier på meg. Jeg har gruppe hver torsdag, jeg kan ringe akutt teamet dag og kveld. Jeg har en ny behandler som snart tar over. Men jeg føler meg helt alene. Jeg er redd. Hvordan skal jeg tørre å stole på igjen, når de jeg stoler på alltid forsvinner? Hvordan skal jeg tørre å åpne døren til helvete for noen igjen? Hvordan skal jeg få tillit til å nok en gang tørre å åpne opp? Jeg står her i stormen-jeg GJØR det, men hvor lenge kan man stå i mot før man faller? Jeg er sliten nå, døds sliten

  

Advertisements