Jeg holder pusten. Prøver å stoppe tiden og være i min egen lille boble. Som å holde pusten under vann. Det presser mer og mer på. Snart må jeg opp til overflaten for å trekke luft, men da må jeg også innse realiteten. Innse at dette som jeg frykter ikke lenger er et stykke unna, men rett over meg. Jeg har flyktet fra stormen, nå har den tatt meg igjen.

Vaklende står jeg her. Livredd. Usikker på om jeg klarer, men jeg står enda. Grunnen smuldrer og renner ut under meg, og avgrunnen åpner seg. Klar til å sluke meg. 

Som å vakle forsiktig ut på alt for tynn is, mens du hører det knake under deg og du ser isen slå sprekker. Igjen klar for å slukes av det uendelige mørket. 

Sånn kjennes det ut. Sånn er det nå.

Jeg trenger faste rammer og rutiner. Når noe blir forandret for meg, så raser hele min verden sammen. Da er alt skummelt. Alt bråker, alt er i veien. Ingenting er trygt

  

Advertisements