Jeg var på et seminar i dag, med det klingende navnet: bra nok, for hvem?

Godt spørsmål egentlig. Hvem prøver vi å være bra nok for? Hva betyr det å være bra nok?

Jeg har helt fra jeg var liten prøvd å være bra nok. Fordi jeg tenkte at om jeg bare var enda litt snillere, flinkere, stillere, mer usynlig, og enda litt bedre-ja DA kanskje de kunne elske meg. DA kanskje de ville slutte å gjøre meg vondt. Om jeg bare var bra nok.

Søstrene min var bra nok. I allefall bedre. Jeg derimot. Jeg ble det aldri. 

Det var alltid min skyld. Alt vondt eller dårlig som skjedde var min skyld. Uten unntak. JEG ba om det, JEG fortjente ikke noe annet.

Og jeg lærte meg til å tro at det nok var fordi jeg ikke var bra nok til at noen skulle elske meg. Ikke bra nok for kjærlighet eller en trygg og god oppvekst. Om jeg bare hadde vært bedre. Da hadde det nok ikke vært SÅ ille. Hvis jeg bare kunne være BRA NOK!

Jeg er voksen nå. Har stiftet min egen familie. Men er fortsatt som et åpent sår etter de erfaringene barndommen og oppveksten min har gitt meg. Og den samme tanken kverner i hodet mitt, igjen og igjen. Hva om jeg HADDE vært bra nok? Ville det ha vært annerledes da?

Livet er som en reise fikk vi høre i dag. Man skal fra ett sted til et annet. Fremover, og aldri tilbake til der hvor det hele startet. Og jeg tar meg selv i å ha satt meg fast et sted i midten. Midt mellom fortid og fremtid-begge deler skremmer vettet av meg. Uansett hvor jeg snur eller vender meg møter jeg noe jeg er redd for. Fordi jeg ikke klarer å stoppe opp og bare være her og nå. Leve i øyeblikket. Så skjønner jeg at det nytter ikke hvor bra andre synes jeg er, eller hvor bra jeg vil være for andre. Fordi jeg først må starte med meg selv. Starte med å være bra nok for meg selv. Synes det jeg gjør er helt ok. Ikke snakke så negativt til meg selv. Hjernen tror det du forteller den sa de. Og jeg tenker: er det rart at jeg føler meg som en ubrukelig dritt, når det er det eneste jeg tror på? Er det rart jeg aldri blir bra nok, når jeg hele tiden forteller meg selv hvor dårlig jeg er, hvor lite elskelig jeg er, og hvor håpløs og tåpelig jeg er? 

Å være bra nok, for hvem?

For meg selv. Det skal jeg jobbe med nå. Det er en lang vei å gå. Først må jeg forstå hva jeg har opplevd. Hva som skjer med barn og unge som har opplevd det samme. Jeg må forstå grunnen til at jeg ofte reagerer helt irrasjonelt, at jeg ikke har helt kontroll på følelsene mine-fordi ingen har lært meg det eller regulert meg når jeg har trengt det. Jeg må forstå meg selv, akseptere meg selv, lære å like meg selv. Og tenke at i dag er jeg bra nok.

Jeg kommer aldri til å bli noen verdensmester i noe som helst, det har heller aldri vært noe mål. Men jeg kan være bittelitt bedre i dag enn i går. Jeg kan strekke lista litt lenger, bygge meg enda litt mer opp. Strekke meg ørlite grann mer mot målene jeg har.

På dager som denne kjenner jeg hvor mye behandlingen har gitt meg. Øyeblikkene hvor jeg føler mestring og styrke kommer oftere. Jeg klarer tidvis å styre oppmerksomheten min vekk fra det som er vanskelig over på noe mer nøytralt. Det kommer dårlige dager, det kommer mange av dem. Men i dag var en sånn dag hvor jeg klarte å ta ting til meg. Lærte noe. Fikk inspirasjon og ny giv. I dag.

I morgen kan det være et helvete igjen, hvem vet? Men jeg skal i allefall prøve å være bra nok. Ikke panisk prøve å overbevise andre om at jeg er bra nok, men meg selv…..

    

    

Advertisements