Hva skal skje med meg? Hva er planen videre? Vil ingen ha meg? Er jeg ikke bra nok?

En del av min hverdag i 3 år. En del av HVER dag i 3 år. Hver eneste dag spurte jeg, hver eneste dag lurte jeg. Hver eneste dag prøvde jeg å finne et sted å høre til. Hver eneste dag i 3 år forsøkte jeg å holde håpet oppe. Om jeg bare var enda litt flinkere, enda litt snillere. 

Men de andre var alltid bedre enn meg. Mer elskelige. Flinkere. Syke nok. Vanskelige nok. Hva som helst-bare ikke meg. 

Om det bare var noen som ville ha meg, om jeg bare hadde sluppet å være så redd for å bli sendt tilbake DIT. Dit jeg kom fra. Helvete på jord. Jeg var redd for alt. Så biler som lignet, løp stort sett uansett hvor jeg skulle. 

Hør meg, se meg. Jeg gjorde hva som helst for å få oppmerksomhet, fordi jeg trengte at noen skulle bry seg om meg. Se meg. Gi meg svar. Usikkerheten man får av å aldri vite hvor man skal være neste dag, hva som skal skje. En dag en plan, den neste noe annet. Jeg var ikke meg, jeg hadde ingen identitet, jeg var bare et saksnummer. Et problem som måtte løses, noe man måtte bli kvitt.

Jeg har flyktet. Løpt. Latt som ingenting. Gjemt inne i meg det helvete jeg har på innsiden. Jobbet meg ihjel-for å prøve å håndtere tankene. Gjemt meg fra meg selv. Latt som ingenting. Prøvd å finne en plass for meg.

Samme følelsen gnager i meg nå. Jeg står overfor et behandler bytte. Jeg skulle fortsette med en person jeg i det minste visste hvem var. Det fungerte ikke spesielt bra, men jeg visste hvem det var. Nå er den personen alt byttet ut, og jeg føler at runddansen er i gang. Alt velter seg opp i meg, som den gang. Vil ingen ha meg? Hva skal skje med meg? Igjen har jeg gått fra å være Anita til å være et saksnummer. En diagnose. Eller rettere sagt-flere. Noe man må ordne opp i, noe som må repareres. Igjen går jeg rundt og holder på å bli spist opp av usikkerhet. Frykt. Jeg har vanskelig for å knytte meg til noen, vanskelig for å stole på. De sier at det kommer til å gå bra, at jeg igjen skal lære meg til å stole på. Jeg vet ikke. Brent barn skyr ilden. Jeg skulle aldri stole på igjen, men har alikevel lært meg til å prøve igjen. Åpne opp stengte dører, trosse alt i meg som sier at dette er farlig. Nå er jeg tilbake til start. Nå er jeg tom for krefter og holder på å gi opp. Jeg hadde et håp. Et ørlite håp, men jeg vet ikke lenger om jeg har klamret meg fast til noe som ikke finnes. Noen som aldri var ment at skulle bli. Jeg vet ikke. En bitteliten del av meg klamrer seg fortsatt fast, som å tro at å holde seg fast i en fyrstikk på åpent hav skal kunne redde meg fra å drukne. Jeg vet ikke om jeg bare skal gi slipp.

  

Advertisements