Hvis jeg bare hadde klart å sette meg ned i stolen, sitte stille og se på deg. Fortelle deg nøyaktig hva jeg tenker og føler, uten å snu meg vekk og bli fanget i et kaos av følelser og ord. Om jeg bare kunne klare å si de tingene som den voksne delen av meg tenker, uten å la meg styre av kaos, tårer og den evige frykten. Om jeg bare kunne klare å fortelle og spørre, uten å virke så desperat og klengete.

Om jeg kunne forklare hvor redd jeg er, og hvor viktig du er for meg på veien til å bli frisk.

Sanden renner fortsatt. Snart er det tomt i timeglasset, og panikken min vokser i takt med at tiden renner ut. Ikke forlat meg, ikke gå. Ikke la meg være igjen med dette helvetet alene.

Jeg har prøvd å være tilstede i øyeblikket de siste dagene. Jeg har klart det ganske bra. Helt til jeg kom hjem i dag. Jeg hadde fått melding om timen i morgen. Endelig har jeg fått tid til å sette meg ned og kjenne etter. Kaos. Stigende kaos.Maktesløshet og fortvilelse. Klarer jeg å få formidlet meg på en ordentlig måte i morgen, eller kommer jeg til å kaste bort enda en time på å trygle og be og gråte til kleenex esken er tom? Om jeg bare visste hvordan jeg kan holde meg her og nå og ikke bli overmannet at fortiden.

Hvis bare
   

Advertisements