Opp fra den iskalde og mørke jorden kommer de. 

Finner den lange veien til lys og varme, uten å gi opp på veien.

Jeg lurer på hvor de får motet fra. Hva som gir dem drivkraften. Hva som gjør at noe så mørkt og kalt kan gi liv til noe så skjørt og vakkert?

Enkelte av dem kommer til og med opp av asfalt og betong. Det skulle ikke være mulig, men nettopp det gir meg bevis på at selv det man tror er umulig faktisk kan være mulig.

Jeg snakker om blomster.

En ting er at de lukter godt og er vakre å se på. Men de symboliserer også så mye for meg. 

Jeg har forferdelige minner knyttet til blomster, men jeg velger alikevel å like dem. Har alltid gjort det. Jeg har så respekt for dem. Tenk deg hva som skal til før de blomstrer. Det er utrolig mye arbeid og styrke.

Jeg har en forkjærlighet for orkideer. I utgangspunktet klarer jeg ikke å holde liv i en kaktus en gang. Jeg er definitivt ikke født med grønne fingre. Men orkideer liker seg hos meg, og det synes jeg er helt utrolig.

Jeg glemmer å vanne dem gang på gang. De vissner og dør, men kommer tilbake igjen-penere for hver gang. Så vakre og skjøre, men alikevel så uendelig sterke. Fulle av mot og livslyst. Mot til å prøve igjen, mot til å ikke la seg knekke av motgang, men heller komme tilbake enda bedre enn før. 

Det er for meg ganske utrolig.

Og løvetann. Man hører om løvetannbarn, jeg er visst selv ett av dem. De som vokser opp under elendige vilkår, de som lever der ingenting levende skulle klare eller behøve å leve-men som alikevel blir til en blomst og blomstrer. Det symboliserer styrke og stahet for meg. Noe om å ta det man har og gjøre det beste ut av det. 

Blomstene kommer opp om våren og symboliserer lysere tider. Som et løfte om at det blir bedre nå. Det kommer lysere tider. Man kan kanskje ta det for gitt, men tenk på alt den kulde og mørke de har vært igjennom for å nå sol og varme-uten å gi opp på veien.

Vi tar ofte hverandre for gitt også. Men tenk om vi så hverandre som blomster. Hver og en helt unik på sin måte. Ville du klart å tenke at selv den vakreste blomsten i buketten har kjempet sin vei til der den er nå? Ville du klare å tenke at selv om en blomst kanskje er den vakreste og mest velduftende av alle, kanskje er den som har kjempest mest? Kanskje har den vokst opp i en jord der ingenting levende skulle måtte slå røtter, men alikevel klart å blomstre? Kjenner du noen sånne blomster?

Det kan være noen helt andre enn du tror…

 

  

Advertisements