En gang var jeg glad. Jeg var hun som fikset alt og elsket å ha mange baller i lufta. Jeg var hun som venner ofte spurte om råd, jeg var hun som kunne jobbe døgnet rundt og fremdeles smile. Jeg var hun som kunne stoppe opp bare for å lukte på blomstene eller hjelpe en edderkopp ut i det fri. Jeg pleide å synge i dusjen, danse og være glad. Jeg pleide å legge meg med et smil om munnen, velvitende om at det kom enda en dag i morgen.
Jeg pleide å være stolt. Sterk. Modig. Full av liv. Jeg ble kalt for solstrålen. Jeg var den som andre ville ha på laget, som aldri ga opp. Jeg fant alltid en løsning på problemene. Jeg hadde så mye kjærlighet. Så mye stolthet ijobben jeg utførte. Jeg følte meg så bra nårjeg sminket meg, satt opp håret og tok på meg uniformen og ble solstrålen. Jeg er hun som ønsket alle god tur og mente det. Jeg er hun som alltid gjorde hva hun kunne for at alle skulle ha det bra og være fornøyd.
Bortsett fra meg selv.
Nå er det ingenting igjen av meg. Jeg er som en blomst som har visnet og mistet fargen. Jeg har ikke mer igjen å gi, klarer ikke lenger gjøre andre glade. Jeg er som en blodigle som suger folk tom for energi. Som får folk til å hate meg. Jeg føler meg som et skadedyr som alle vil bli kvitt, det hadde vært lettest sånn.
Jeg har prøvd å finne igjen meg selv, men jeg tror hun har vært lur og dratt i forveien. Skjønt at det ikke er mer å hente.
Jeg står opp om morgenen-det vil si-jeg tvinger meg opp av senga. De siste dagene har jeg knapt kunnet stå på beina, jeg har vært så full av medisiner. Det første jeg tenker på er gi meg mer. La meg bare få ta mer medisiner så tankene slutter å kverne. La meg få ligge under dyna og drømme om at dette er slutten. Det er så fredelig. Jeg er ikke redd. Bare venter stille på å få fred.
Det har vært krise på krise i ett år nå fikk jeg høre, og fikk en veldig skyldfølelse. Som om det også er min skyld. At jeg bare later som. Vil ikke bli frisk. Jeg skulle gjerne latt hvem som helst få prøve en dag i mine sko. Se om det er noe de synes er å trakte etter.
Jeg vil så gjerne være hun jeg en gang var. Jeg vil kunne se meg selv i speilet og se farger igjen. Se at det er liv og håp. Tenke at jeg prøver litt til, så enda litt.
Jeg er ikke en gang en skygge av den jeg var. Klarer ingenting. Er en forferdelig kone, venninne, mamma, kollega og pasient. Jeg tenker bare på en ting, og det er at jeg burde la dem få slippe nå. La dem få slippe å ha noe med meg å gjøre. La dem få bruke tiden sin på noe annet.
Håpet mitt har dødd. Det finnes ikke lenger der. Jeg skjønner ikke hvordan ting fungerer eller hvilke regler som gjelder. Så fort jeg tror jeg stoler på, så fort jeg tror jeg skjønner reglene-så forandres de. Det gjør meg så redd. Det samme med ting det ikke blir noe av. Jeg blir så skuffet. Det kan være den minste ting. Skjønner ikke hvordan jeg kan stole på når det hele tiden forandres. Jeg er redd for forandringer. Livredd. Hele min verden raser sammen og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, annet enn å forsvinne.
De kalte meg for solstrålen, nå er jeg bare en vissen blomst.

  

Advertisements