Jeg våkner og ser rett på min verste fiende. Ligger musestille, gjemmer meg og later som at jeg ikke finnes. Har et ørlite håp om at jeg ikke skal bli oppdaget. Men det er for sent. Jeg er for lengst blitt oppdaget. Så jeg starter flukten. Løper alt jeg klarer å løpe. Løper til jeg har blodsmak i munnen og holder på å kollapse. Kan ikke stoppe, må vekk. Livredd for å bli tatt igjen og overmannet av fienden. Men til slutt orker jeg ikke mer, klarer ikke å løpe et eneste steg til, så jeg går over i jegvilbaredømodus. Utmattet stopper jeg opp, ser meg selv over skulderen og ser rett inn i øynene på fienden-som er MEG!

Hvordan kan man rømme fra seg selv?

  

Advertisements