Jeg har hatt et panikkanfall. Igjen. I hele dag har det kjentes ut som om jeg skal kveles, og som om det går elektriske støt igjennom meg. Jeg blir redd og vil komme meg vekk. Men hvor kan man gjemme seg, når man flykter fra seg selv? Når du selv er din egen største fiende?

Jeg har løpt og løpt. Prøvd å løpe fra angsten, prøvd å få den til å løsne sitt kvelende grep på meg. 1.5 time ble det. Så hjem i dusjen. Så avledningsmanøver på avledningsmanøver. Så enda mer panikk. På med treningsklærne igjen, og enda en times løping. Klarer ikke sitte stille. Er så redd for angsten, men når jeg løper så er den i allefall litt roligere. Hvem vet-kanskje angstmonsteret mitt også har astma og fryktelig dårlig kondis?

Jeg dusjer. Igjen. Prøver å roe meg litt ned. Igjen. Bare en liten ting som at dagens trening ble avlyst, får hele min verden til å rase om mulig enda mer sammen. Ikke fordi at treningen ble avlyst-det er jo sånn som skjer. Men for at det er er holdepunkt som plutselig ikke er der, og det gjør meg så fryktelig usikker og redd.

Går rundt og rundt, ustanselig i den lille leiligheten. Så tar jeg meg en tur med bikkja. Som om ikke x-antall km var nok allerede? Tok i bruk telefonstøtte ordningen, og det hjalp meg litt. Jeg fikk hodet litt på plass igjen, og fikk høre det jeg trenger å høre-gang på gang på gang. “Du er ikke alene.Du er ikke en pest og en plage. Jeg TROR deg. Det kommer til å bli bedre.”

Nå er jeg bare totalt utslitt. Har tatt medisiner og krise medisiner, og håper jeg får sove. Håper monsteret får sove også, og tenker at det kanskje blir litt mer medgjørlig om det også får litt pause….

Sovner, sover et par timer sammenhengende-ikke ille bare det. Våkner, ser lyset som trenger seg igjennom gardinene. Hører bikkja som går rastløs rundt, på tide med luftetur.

Går ut med en overlykkelig hund. Sola skinner. Det er deilig vårvær. Men jeg klarer ikke å nyte det. Jeg SER det, jeg KJENNER det, men det når ikke inn til meg. klarer ikke å trenge seg igjennom det tykke skallet.Det kjennes ut som om jeg befinner meg bak tykke glassvegger som skiller meg fra virkeligheten. Fengselet mitt.

Kjenner angsten bygge seg opp, igjen. Tårene sprenger på. Tenker at dette går jo ikke. Jeg kommer aldri til å klare det. Kroppen spenner seg, og begynner å skjelve. Og jeg blir redd og sint og uendelig lei meg-alt på samme tid. Karusellen er i gang. ENJOY THE RIDE!

Jeg synes at posttraumatisk stress er et bra navn på dette helvetet. For det er det det er. Et evig stress. En evig usikkerhet. Evig fortvilelse. Og en vanvittig frykt for forandringer.

Jeg har ikke skadet meg på 42 dager. 6 uker! Det har kostet så vanvittig mye. Jeg er så utrolig sliten. Og usikker. Usikker,fordi at jeg tror at de rundt meg tenker at:”ja, se der. Nå er hun så mye bedre. Denne behandlingen virker så utrolig bra”. De ser resultatene på papirene sine, ser at jeg har hatt tanker og impulser-STERKE tanker og impulser. Men jeg har alikevel klart å la være.

Og jeg er godt plassert inne i den rammen som behandlingen representerer. Akkurat sånn som jeg var så redd for at det skulle bli.Selv om jeg selv føler at jeg flyter utover, vet ikke hvem jeg er, vet ikke hvor jeg hører til. Jeg er usikker,nei-jeg er LIVREDD! Fordi jeg føler at jeg lever et liv på utsiden, hvor jeg mestrer og når målene mine, og ett på innsiden-hvor jeg dør litt mer for hver dag. Hvor jeg er så uendelig ensom og usikker. Og så slår det meg:de skjønner det nok ikke. De tror nok jeg bare overdriver, at det umulig kan være så ille. Og jeg HAR jo ikke lenger noen måte å “bevise”det på. Så kommer tanken:jeg må gjøre noe. Slutte å spise kanskje? Eller løpe og trene til jeg kollapser. Et eller annet for å løpe fra monsteret, et eller annet for å bevise. Jeg har så vanvittig behov for å bevise. Hver minste ting. Bevise, bevise, bevise. Fordi jeg har opplevd å ikke bli trodd. Ikke forstått-og ikke kunnet bevise det motsatte, og det gir meg så panikk. Ingen tror jo på meg. Hvorfor skulle de plutselig gjøre det nå? Hvorfor skulle de tro at det jeg sier er sant? At følelsene og frykten som for andre kanskje virker overveldende og lite reell for meg er det? Hver eneste dag. Hvert øyeblikk.

Og jeg stresser videre, for å prøve å håndtere dette kaoset alene. For å prøve å finne ut av hvordan jeg skal få formidlet det-uten å skade meg, straffe meg, eller gjøre andre lite konstruktive ting.

Posttraumastisk stress? VERY MUCH!





Advertisements