Jeg er en mester på å late som. Jeg svøper meg selv inn i en tåkete, dissosiativ tilstand hvor ingenting er ekte. Jeg fjerner meg fra sannheten og tenker at det er det tryggeste-fordi det er sånn jeg har overlevd. Jeg lar meg sige av sted til et sted hvor jeg ikke hører ordene jeg er så redd for. Hvor jeg ikke husker og ikke kjenner noe.
Når jeg var liten trodde jeg at om jeg latet som at jeg var død lenge nok, ja så ville jeg dø. Om jeg gjemte meg godt nok så ville jeg bli usynlig og forsvinne. Om jeg latet som at noe ikke skjedde eller skulle skje, ja så trodde jeg det ble sånn. Den har jeg brent meg på mange ganger. Alikevel tar jeg meg selv i å gjøre nettopp det-late som at noe ikke skal skje, og håper på at det blir sånn, om jeg bare tviholder nok på det som er nå.
Jeg trodde jeg hadde ridd av den verste stormen. At det hadde roet seg nå, og at jeg ikke var så redd lenger. Men det viste seg at det bare var stille før stormen. IGJEN. Du vet-rett før det kommer en kjempestorm, lysene blinker og det blir merkelig stille. Jeg burde ha skjønt det. Burde ha vært realistisk og skjønt at disse gode dagene ikke kom til å vare.
Jeg er tilbake til full panikk. Jeg er livredd for forandringer, livredd for å bli forlatt, livredd for at ting som føles trygt skal forsvinne fra meg. Jeg er livredd, og jeg beveger meg i retning rett mot det jeg frykter-forandring. Det nytter ikke å late som, eller svøpe meg selv inn i tåken. For det er i morgen. I morgen skal jeg gjøre det. Jeg håper å kunne skrive i morgen og si at det slettes ikke var så skummelt, men akkurat nå er det det….
Skummelt, skummelt, SKUMMELT!

IMG_0559

Blogglistenhits

Advertisements