Jeg har hatt en lengre, veldig tung periode. Jeg har gått rundt i dypeste mørke og fortvilelse, og følt at jeg ikke lenger er her. At jeg ikke lever lenger, bare kroppen er igjen. Jeg grått i bøtter og spann, vært fortvilet og ikke skjønt hverken hvem jeg er, hvor jeg hører til, eller hvorfor jeg i det hele tatt lever.
Jeg har vært så nære så nære på å gjøre slutt på alt. Få fred. Men pushet meg selv. Ett lite skritt til. Så enda ett. Og ett til. Med fantastisk støtte på veien har det gått. Sakte fremover, men fremover.
Så kommer det en dag hvor jeg våkner, kler på meg og går ut. Alt virker så mye klarere ett øyeblikk. Fargene er sterkere enn jeg kan huske dem, sola er større og varmere, og jeg kan igjen fylle lungene med frisk luft, kjenne et ørlite smil bre seg over leppene mine, og puste lettet ut og sukke. Det er over nå. Stormen. Den HAR stilnet. Nettopp disse dagene gjør det verdt å kjempe, verdt å tenke at jeg skal prøve litt til, så enda litt. Plutselig en dag er jeg der, og stormen stilner. Jeg vet aldri hvor lenge det varer, jeg kan for alt jeg vet ligge i fosterstilling på badegulvet i krampegråt om en time, men jeg har i allefall fått ett aldri så lite skybrudd. Jeg har sett fargene og lyset, og det gir meg mot og krefter til å prøve litt til. Hundre steg frem og nittini tilbake er alikevel fremgang. Hver storm er ett skritt nærmere målet!

IMG_0917

Blogglistenhits

Advertisements