Jeg våkner og sovner. Igjen og igjen. Skjønner ikke om jeg har mareritt eller er våken. Vet ikke hvor jeg er. Vil ut av den tilstanden, men klarer ikke. Jeg bare er. Midt i mellom. Våkner til slutt helt, men vil ikke være våken. Vil ikke sove. Vil ikke…. VÆRE! Alt kjennes så skummelt ut. Der ute venter en verden som er skummel og har forventninger jeg ikke klarer å leve opp til. Tiden går. For fort eller for sent. Aldri passe. Det er som å være fanget i en karusell. Jeg vil av,men klarer ikke. Den går for fort eller for sent. Ingenting i mellom. Stopper aldri så man kan komme seg av og la nye slippe til. Det er kanskje ikke så rart-ingen står i kø for denne karusellen. Ingen vil være med på å bli kastet rundt. Være midt i mellom. Bilder som flimrer. Man vet ikke hvor man er, hvilken dag det er, om det er morgen eller kveld. Om man er her eller ikke. Om man er….. Ekte. Plutselig er man usikker på om man i det hele tatt eksisterer, og tenker at om man later som om man ikke gjør det-så kanskje det blir sånn? Fanget i sikkerhetsbøyler og seler. I livets karusell. Som ikke stopper, men går for fort eller for sakte. Om og om igjen. Helt til…… Hva?

2015/01/img_0232.jpg

Advertisements