Kjære julenissen.
Hvis du fins. Jeg vet ikke jeg.
Når jeg var liten ventet jeg på deg. Jeg hadde på meg min fineste kjole og sløyfer i de blonde krøllene mine. Jeg ventet på deg, fordi jeg håpet du ville ta meg med. Putte meg i sekken og ta meg med. Langt langt vekk. Vekk fra onsdskapen. Vekk fra dem. Men det ble jo aldri sånn. Jeg vet ikke helt når jeg sluttet å håpe, jeg skjønte vel etterhvert at den som var bak masken ikke var deg, men noen som var langt i fra snille.
Om du finnes-får man lov til å tro på nissen når man er stor? Stor og liten i samme kropp. Alt for stor og alt for liten på en gang. Om du hadde fantes, da skulle jeg ønske meg et liv. Ønske at jeg kunne være en hel person, at jeg kunne ha fått tettet igjen det store sorte hullet i meg som heter savn og som dreper meg litt mer hver eneste dag. At jeg også kunne hatt en normal barndom og oppvekst. En familie som var glade i meg og bare det. Ingen baktanker. Ingen vonde minner. Ingen åpne sår. Om jeg bare kunne få en mamma og en pappa som var glad i meg. Om jeg kunne få vokse opp igjen. Prøve på nytt.
Men det går vel ikke. Dessuten så er jeg altfor stor til å tro på noe sånt. Men tenk hvis?
Helst vil jeg legge meg under dynen og sove til januar er godt i gang med salg og mas. Når alt er over og alle igjen er travelt opptatt med sitt. Når alle familiemiddager er overstått og alle gaver er åpnet. Men det er annerledes nå. Jeg har selv blitt mamma. Om jeg får ønske meg noe for fremtiden så la meg få gaven det er å kunne være en god mamma for barnet mitt. La meg strekke til og la henne få vite hva kjærlighet er. Hvordan det er å vokse opp i trygge omgivelser. La meg klare å være det beste jeg kan for henne, og kanskje det kan fylle opp det store sorte hullet i meg på veien? La barnet mitt aldri være redd for meg eller ønske seg vekk. Julen er tung og vanskelig, men la meg lære meg å fylle den meg glede. Glede over det jeg har NÅ og det jeg kan skape i fremtiden.
DET er mitt ønske for julen i år.

IMG_1136.JPG

Advertisements