Det er mørkt som svarteste natten nå. Jeg vil helst bare ligge i mørket og gjemme meg. Fra verden, fra tanker og minner og fra hele meg selv. Jeg står og vakler på kanten mellom skal skal ikke. Skal jeg orke å gå videre? Klarer jeg det denne gangen også? Jeg VET jo at det går over, denne gangen også.
Jeg var så godt i gang, følte at jeg begynte å få til dette med å gå i terapi. Men så skjedde den en del uforutsette hendelser, og som dominobrikker der den ene brikken drar med seg den andre og faller-helt til alt man har bygget opp er lagt i bakken. Igjen. Det gjør meg så motløs. Så sliten. Så lei. Jeg vil så gjerne være flink, ha resultater, gi noe tilbake. Jeg er ufattelig heldig-jeg får helt fantastisk hjelp, og jeg vet at jeg ikke er alene. Det finnes noen der som går ved siden av meg. Det er den lille flammen som brenner videre i meg, selv på de mørkeste dagene. Flammen som nekter å slukke, uansett hvor mye det blåser. Den som gir meg håp og styrke. Noen få ord, bare å vite at det finnes noen der som VET. Som SER. Det er for meg trygghet, og et lys i mørke.

IMG_2815.GIF

Advertisements