Kåseri om ensomhet.

ENSOM? JEG?
Jeg bor(eller er stappet inn i om du vil) en mikroskopisk leilighet på størrelse med en middels hermetikkboks. Med vinduer-hele to av dem-så små at man må lete etter dem med forstørrelsesglass. Om man bruker sånt lenger?
Ikke nok med at jeg er stappet inn i denne hermetikkboksen, jeg DELER den også med noen. Et merksnodig vesen som kaller seg min bedre halvdel, et-om enn så lenge-lite barn(skinnet bedrar. Små barn tar STOR plass, har ufattelige mengder med leker og elsker å rote) og i tillegg er jeg den lykkelige eier av en stor, beige, røytende pelsdott ved navn Teddy. Også kalt hund-dog-labradoodle-designerhund(eller bastard om du vil)-menneskets beste venn. En sånn som stjeler mat fra bordet, spyr på teppene, og krever sine daglige lufteturer om det regner i vinkel eller ikke. En som er så sosial at jeg tror han har et avhengighetsproblem og vurderer å sende han på avvenning? Finnes det? Avvenning for oversosiale, koseelskende hunder?
Nok om det-ensom? Jeg? Altså-det er vel praktisk talt umulig?
Med en snørrete unge som bare vil sitte på fanget til mamma og høre bæ bæ lille lam for ente gang. Nevnte jeg at jeg overhodet ikke kan synge? Jeg mener-Olga Mikalsen blekner ved siden av meg. En oversosial hund som ikke eier antenner for lydighet eller det norske språk generelt. Og for ikke å snakke om sosiale medier av ymse slag.
For jeg er vel på snapchat? Facebook? Pinterest? Jeg har vel egen blogg? Alle med litt sosiale antenner og teknisk kunnskap på barnehagenivå har vel det?
For ikke å snakke om mail. Gmail, hotmail, gudene vet hva for slags mail. Jobbmail, privatmail-innboksen fyller seg opp fortere enn man rekker å i det hele tatt logge seg på makkverket.
Og ja-jeg er naturlig nok den lykkelige eier av en iPhone, i likhet med de fleste andre jeg kjennes som har fylt syv. Det er en sånn telefon som aldri står stille. Meldingene tikker inn som en evig klagesalme. Salg her og der. Redd den og den. Støtt ditt og datt. Venner som kjeder seg litt(=gjennomsnittlig 100sms og utallige selfies) Den ivrige telefonselgeren som ALDRI gir seg, og nok en gang vil tilby meg strøm til spottpris. Sorry Mac-jeg må skuffe deg i dag IGJEN. Jeg har fortsatt strøm inkludert i hermetikkboksleien. Ja-DENNE måneden også!
Av og til fungerer jeg også som bekymrede hesteeieres 113. Hesten min ditt og hesten min datt. Spør meg liksom. Seriøst-så lenge gampen spiser og driter og står nogenlunde oppreist på alle fire så er det ikke noe galt med den. Ikke i dag heller. JEG ER INGEN VETERINÆR! Derimot er jeg ei halvgammal kjerring på 37 som prøver å leke student, så jeg kanskje kan få meg en utdannelse før jeg forandres til en fossil. Og NEI-jeg vurderer IKKE å bli veterinær!
Men ENSOM? En tilsynelatende lykkelig gift, yogaelskende småbarnsmor kan da ikke være ensom? Det rimer bare ikke.
Gifte, yogaelskende småbarnsmødre skal bake fancy kaker og ta bilder av dem, blogge om et tilsynelatende perfekt liv, se smashing ut selv i pysjamas og gamle mascara rester, ha masse superinteressante venner med fancy jobber, og bo i et hjem som får de fleste glossy interiørmagasiner til å blekne. For det er jo sånn det er, er det ikke?
Ensomhet er en beskyttet tittel forbeholdt gamle enstøinger som har frastøtt seg alt som kan kalles kontakt med levende vesener. De som bor der ingen skulle tro at noen kunne bo, de som er så gamle at alderen begynner å ligne et telefonnummer, og de som av en eller annen merksnodig grunn ikke eier-eller er interessert i å eie-sosiale antenner.
De som har for mye tid. De som synes sosiale medier er oppskrytt, og gamle damer med puddel og permanent. Men en gift, yogaelskende småbarnsmor? Ensom? Det passer ikke inn.

Jeg tilbringer store deler av min våkne tid inne i den tidligere omtalte hermetikkboksen, alene eller sammen med mine respektive samboere.
Bloggen har fler lesere enn noen gang, og jeg har over 1000-TUSEN-venner på fjesboka. Ingen med over 1000 venner på face kan vel rettmessig og med æren i behold kalle seg ENSOM? Man trenger ikke være Einstein for å se den altså.
Når jeg en gang i blandt(eller flere ganger daglig om du vil) beveger meg ut av tilværelsen som vakuumpakket hermetikkboks beboer for å møte venner og gjøre mitt til at det månedlige kafebudsjettet sprenges til fillebiter før vi er i nærheten av midten av måneden. Ja da er det som å tråkke rundt i en maurtue med illsinte pissemaur. Ingen er vel ensomme i en maurtue?
Det viser seg nemlig at resten av verden også har kommet på det samme som meg. Julen kommer visst i år også. Det gjør den i og for seg hvert eneste år, selv om vi alle blir tilsynelatende like overrasket år etter år.
La oss vrimle rundt som hodeløse høns på jakt etter den ene julegaven som overgår den andre som overgår den tredje osv, osv..
Til og med på den lokale gymmen er det fullt til randen. Man må trekke kølapp for å få sin høyst etterlengtede kvalitetstid på tredemølla( på engelsk kaller de det visst anger management). Som folk flest har jeg kommet på den geniale ideen at om jeg bare trener litt ekstra nå i november, spiser ENDA færre knekkebrød og går ned de ekstra 5 kiloene, ja da kan jeg jo spise ekstra mye godt i jula!!! Genialt, ikke sant?
Men ENSOMHET? Finnes det overhode tid til det i en harmetikkboksboende, yogaelskende frues liv? Hun som er omgitt av( tilsynelatende) perfekte venner, har TUSEN venner på fjasboka og fungerer som de bekymrede hesteeiernes 113?
Hun som gjerne danser på bordet og vinner hele festen. Har hun noen som helst rett til å i det hele tatt ta dette ordet i sin munn?

Sannheten er at synet bedrar. Det som er så tilsynelatende perfekt, det ansiktet som ofte smiler mest av alle-det er det ansiktet som gråter når mørket har lagt seg og de andre hermetikkboks beboerne sover.
Jeg er ensom sammen med andre. En innviklet form for ensomhet, fordi den overhodet ikke er synlig. Jeg er ensom med alle de vonde tankene og følelsene mine. Jeg er ensom med den store usikkerheten som har slått rot i meg fra tidlig barnealder. Jeg er ensom i en verden som vekselvis kjennes for stor og for liten, jeg er som et tre uten røtter. Jeg er ensom fordi jeg har en indre verden jeg ikke våger å dele med andre. Ting en tilsynelatende lykkelig gift, yogaelskende småbarnsmor ikke skal behøve å ha inne i seg.
Ensom? Jeg? JA, FAKTISK!

IMG_2719.JPG

Advertisements