Jeg er i en liten boble. På et sted hvor man blir sett, respektert og tatt vare på. Et sted hvor man ikke trenger å si så mye for å bli forstått, et sted hvor man får høre at ting man alltid har tenkt at er helt sykt faktisk er helt vanelig. Et sted hvor det er gjensidig respekt og aksept hvor enn du snur deg. Et sted hvor du kan rusle ned til nattevakten i pysjamasen og si at du er redd og bli invitert inn på vaktrommet så du ikke skal føle deg så alene. Er sted jeg har møtt masse nye venner som har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Det har vært en tid for forståelse og for å begynne å snuse litt på noe så skummelt som selvaksept. En tid hvor jeg ikke har vært i nærheten av noe som kan kalles skadetrang.
I dag er det mandag. På torsdag skilles våres veier, og vi reiser hjem. Hjem til hverdagslivet med sine gleder og utfordringer, hjem til usikkerheten og håpet. Ventingen. Skal man tørre å krysse fingrene for at man kanskje skal få lov til å komme tilbake til dette fantastiske stedet?

IMG_1852.JPG

Advertisements