Jeg er på et vurderingsopphold jeg har ventet en stund på. Jeg har gruet meg og tenkt masse. Prøvd å forberede meg etter alle kunstens regler.
Det er overhodet ikke sånn som jeg trodde det skulle bli. Her er det kun en fast gruppe mennesker å forholde seg til. Her er det faste avtaler og rutiner, og om du av en eller annen grunn ikke orker, er det helt ok. Det er helt ok å reise seg fra undervisningen å ta en timeout, det er helt ok å ikke få med seg frokosten fordi du var trøtt. Det er helt ok å legge seg nedpå og slappe av hvis man trenger det. Det er ingen som kommer og maser eller skal ha deg ut av sengen. Det finnes mennesker tilgjengelig, men man må selv ta kontakt om man trenger en prat. Det er telefon på rommet med direkte linje til vakt telefonen, om det skulle bli for tøft å gå til vaktrommet.
Her er det ikke noe stress og mas, bare ro og fred.
Det er fantastisk å være en del av en gruppe med mennesker som er i samme båt. Det er en respekt og forståelse man ikke kan forklare om man ikke har opplevd mye av det samme. Det er godt å møte andre mennesker som sliter med det samme og se at de er flotte oppegående mennesker som vil noe sted i livet sitt. Mennesker du aldri hadde trodd var syke om du møtte dem på gaten. Det gir meg et ørlite håp om at kanskje det er sånn andre ser på meg også? Kanskje jeg ikke er gjennomsiktig og fæl alikevel?

IMG_1890.JPG

Advertisements