Jeg har slitt i en litt lengre periode nå. Det har kjentes ut som-og kjennes fortsatt ut som om jeg famler i mørket. Jeg har rett og slett gått meg litt vill. Å tørre og våge se hva man trenger, og så be om hjelp… Det er ikke lett. Det er heller ikke lett når man gjør alt man kan for å forklare hvordan man har det, men ikke klarer det i det hele tatt. Jeg mener fjell, men det som kommer ut av meg er småstein..

Å bli så frustrert at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg, falle tilbake til gamle synder som å skade seg i fortvilelsen over å ikke føle seg sett. Jeg trenger å bli bedre på å kunne fortelle med riktige ord hvordan jeg faktisk har det.

Når du så møter noen som ser deg, som skjønner hvordan du har det selv om du ikke bruker riktige ord, eller ikke så mange ord i det hele tatt. Det er det som gjør det verdt å prøve enda litt til. Jeg trenger ikke mye, bare at noen skal si “jeg ser deg. Du er sliten nå. Vi skal hjelpe deg å komme deg på rett kurs igjen”. Da våkner den lille djevelen i meg og tenker at jeg nekter å gi opp enda! Jeg kan klare det meste, men ikke alene. Takk

image

Advertisements