Jeg orker ikke blogge like ofte lenger. Jeg er inne i en periode som begynte veldig bra. Jeg jobber så hardt jeg kan i behandlingen og gjør virkelig mitt beste. Men så kommer også alle de kjente følelsene frem. Skam, håpløshet, sorg, usikkerhet, skyldfølelse, ensomhet… Og selvmordstankene er sterkere enn på lenge. Jeg har holdt meg skadefri i 5 uker. Men nå baller det seg på for fullt. Jeg trenger at noen ser meg når jeg har det sånn som nå, men jeg tør ikke. Jeg trenger nærhet, men jeg tør ikke. Jeg trenger trøst, men tør ikke. Jeg trenger noen som støtter meg og er nær meg, men jeg tør ikke….. Det er den evige dragkampen mellom å trenge og å ikke tørre.. Jeg har syklet til byen for å være nære legevakten hvis jeg skulle trenge det i kveld, men jeg tør ikke dra dit.. Jeg har kjempet så lenge nå og er så forferdelig sliten at jeg lurer på om jeg i det hele tatt har krefter til å komme i mål. Og om det i det hele tatt er verdt å prøve?

image

Advertisements