Jeg forsvinner inn og ut av meg selv. Jeg er her men ikke her. Jeg vet at vi er i april 2014, men det kjennes alikevel litt back to The future aktig. Det kunne like godt stått 2050på kalenderen. Hva skjedde med tiden, hvordan har jeg rukket å bli voksen? I allefall deler av meg.. Det er så vanskelig å forstå. Og vondt når tingene faller på plass og jeg ser hva oppveksten min har gjort med meg. Jeg skulle så inderlig ønske noen bare sa at dette er bare noe tull, fantasien din spiller deg et puss. Men etter som brikkene faller på plass, en etter en, kommer det frem et bilde av det lille barnet jeg en gang var. Jeg kjenner meg plutselig redd, liten og sårbar, og vil helst bare gjemme meg i et hjørne, holde hendene for ørene og skrike STOPP!! DET ER NOK NÅ!!!! Jeg har hatt et par gode dager. Det har skjedd et eller annet i behandlingen som har gitt meg mer trygghet og håp. Som om jeg har fått litt av fargene tilbake som jeg nevnte tidligere. Det har gjort noe med meg, sånn at når jeg nå har en litt tung dag, så har jeg gjemt fargene og følelsen av frihet og glede inne i meg så jeg kan ta det frem og tenke at det ER mulig! Håpet er der. Fargene er der. Man må bare tørre å tro. Tørre å tillate seg å ha gode dager, men også at det er helt ok å si at man ikke har det så bra også.
Jeg er spent på de kommende dagene. Påske.. Alt blir så stille. Alle blir opptatt med sitt. Det er en forventning i lufta om at man skal være sammen med familie… Familie.. Det er ikke noe jeg heller vil, men det er heller ikke noe jeg absolutt ikke vil mer enn det. Jeg pleide å lage meg fantasi venner. Fantasi familier hvor jeg bodde og hadde det bra. Jeg skulle bli sirkusprinsesse og isdanser.. Men nå er jeg voksen og må prøve å kjenne litt på virkeligheten. Det er skummelt.. Det kjennes trygt ut å bare forsvinne inn i tåkelandet. Er sted midt i mellom. Å være her men ikke her..

image

Advertisements