Jeg er syk. Faktisk så er jeg skikkelig dårlig. Kan ikke huske at jeg har vært så dårlig før. Jeg snakker om å være psykisk syk, og det er en ting som er veldig vanskelig å innrømme for seg selv. I allefall er det det for meg. Jeg har lenge sett at jeg sliter, men bare stresset videre og tenkt at det er nok ikke så ille, ikke klag, kom deg ut og lev livet. Men nå har jeg faktisk brutt helt sammen. Det er i allefall det jeg føler. Og jeg tenker at på en måte så er det kanskje bra. Både fordi at jeg trengte å innrømme for meg selv hvor syk jeg er, for så å akseptere det, og fordi at jeg tenker at hvis man skal bygge noe opp så må det nødvendigvis rives helt ned først-for å kunne bygge en solid grunnmur.
Jeg er skuffet over meg selv og føler meg helt ubrukelig, men for første gang tenker jeg faktisk at jeg er syk. Jeg har lov til å være sånn. Jeg orker kanskje ikke å trene like hardt eller være like sosial som vanlig, men jeg setter i allefall den ene foten foran den andre og beveger meg med små museskritt fremover. Mot hva vet jeg for øyeblikket ikke, men det bor visst en liten djevel i meg som nekter å gi opp, selv om hele meg skriker at nå orker jeg ikke mer.

image

Advertisements