Å være i en konstant indre konflikt med seg selv, kjempe mot tanker og ideer du innerst inne vet at er helt feil. Å være sin egen største fiende… Det er sånn det kjennes ut. Å kjempe mot impulser og tanker om at nå er det nok. Du orker ikke mer nå. Nå er det på tide. Dette er slutten. Du fortjener ikke leve. Fortjener ikke hjelp. Fortjener ingen ting!! Jeg prøver å stenge det ute, men hvordan kan man det når det finnes inne i meg selv?
Det har vært en utrolig tøff helg. Jeg kjenner på en kjempe frustrasjon fordi jeg ikke lenger vet helt hvem jeg er, eller hvor jeg er på vei. Jeg fikk spørsmål om jeg er redd for å bli frisk. Sannheten er at jeg er redd for å IKKE bli frisk.. Fordi jeg synes jeg bare graver meg lenger og lenger ned i gamle handlingsmønstre og minner. Jeg sitter fast i gamle følelser og klarer ikke alltid skille før og nå. Jeg er så utrolig sliten av å hele tiden være på vakt, og å hele tiden være redd for å plutselig stå igjen alene. Sånn som det alltid har vært.
Forandringer er fryktelig skummelt for meg, og om de kommer uten at jeg vet om dem i god tid kan min verden lett falle helt i grus. Alt nytt skremmer meg. Det har skjedd en del ting de siste dagene som gjør at jeg virkelig må holde tunga rett i munnen. Jeg har våget ting jeg normalt aldri ville turt, for så å bli avvist og ende opp med å aldri tørre å prøve igjen. Det kjennes ut som om jeg lever i et vakuum. Hvor blir det av tiden, hva skjer med meg? Er det noe igjen annet enn et skall? Finnes veien tilbake til meg fortsatt der ute et sted?

Advertisements